Psykisk (sandras.no)

Til en selvskader og til dere som dømmer de som skader seg selv

Det er så lett å be en selvskader om å la være å skade seg selv. Det dere ikke vet uten å ha sittet i gjørma selv, er at det er ekstremt avhengighetsskapende. Det kan jo sammenlignes med nikotin og røykepinna er farlig den også, er den ikke?

Når man er svingdørspasient hos legevakta på grunn av selvskadningsproblematikk møter man mange forskjellige leger. Eller skal jeg si helsepersonell. Noen er totalt kalde, mens andre oppfører seg som om du er den eneste på jorden med problematikken. Eller som en pappa. Eller som mamma ville ha gjort. Noen tar deg seriøst, andre ikke. Noen slurver, andre ikke. Men legevaktbesøkene må til. Det har seg nemlig slik at vi ikke ønsker å ende opp med avkuttet arm og store infeksjoner. En selvskader har ikke håpet om å miste armen sin eller å få store infeksjoner. En selvskader vil heller ikke bære på alt alene selv om de lukker seg for omverdenen. De utrykker noe som ikke går med ord. Om vi hadde blitt forstått så hadde det gjort alt mye enklere. Det skjer dessverre alt for ofte at en selvskader holder seg hjemme og dropper legebesøket. Det er en veldig vanskelig prossess å komme seg til legen. Mange drar og mange blir hjemme og spør om råd på nettet. Dere aner ikke hvor mange innlegg jeg har lest om selvskadning som er skrevet av tretten og fjorttenåringer. Som har hele livet foran seg. Det gjør meg så trist at det skal være sånn! Folk er blitt redde for å oppsøke hjelp og jeg klandrer dem ikke. Man vet jo aldri hva slags lege man møter på der ute. Jeg ønsker helst ikke å vite hva en lege tenker om selvskadere. Det er selvfølgelig delte meninger der også. 



Mange leger er det jeg vil kalle for slemme mot oss! Det siste som hjelper er å kjefte, eller fortelle noen andre dumme fraser. 
Det gjelder forsåvidt uansett relasjon. Jeg har hørt om leger som nekter å sette bedøvelse fordi det er selv forskyldt. «Har man allerede klart å kutte seg så dypt, at det må sys, så kan man vel klare å sy de uten bedøvelse også.» Slike utsagn gjør meg skuffet. Lei. Det er ikke rart det er så tabulagt. Jeg har ikke opplevd det enda, men kan tenke meg at det gjør situasjonen verre og jeg hadde sikkert godtatt det også - av den grunn at jeg gjorde det selv. Å tråkke på noen som allerede er nede mener jeg ikke er en god holdning i helseyrket. Man føler seg ikke akkurat mer verdifull av den grunn. Man har fått smerten sin. Man er «kurert» for en liten periode, det er allerede fordøyd og lettet på, i form av blod og tårer. Det gjør vondt nok fra før av. Innvendig. Trenger virkelig legen å gi deg enda mer smerte? Bare fordi man er en selvskader skal man ikke behandles annerledes. Hadde du gjort det mot en lite barn, som hadde falt og slått seg? Nei, tenkte meg det. Å selvskade er ikke et ønske, det er en trang. De fleste angrer etterpå, men da er det allerede forsent å gjøre det ugjort. Vi kan jo se bedre enn andre, hva som er overfladiske kutt, og hva som må sys. Det sier vel kanskje litt om hvor mange ganger man har gått igjennom prosessen? Men gidder dere ikke å sy, da gidder vi ikke å si noe heller. 

Selvskadningen kan nesten sammenlignes litt med alkohol, bare at man er rusa på åpne sår og blod. Det høres jo helt sykt ut fra en frisk person sitt perspektiv. Men det er realiteten. Selvskadning kan gi en av to ruser: selvskadningen har hjulpet deg, du smiler og er glad som om ingenting har skjedd, eller du blir veldig lei deg og vet ikke hva du skal gjøre. Før eller siden kommer smellen tilbake på deg uansett reaksjon. Det er bare snakk om tid. Det må rekke å synke inn før man reagerer på hva som har skjedd.

Det er så lett for en selvskader å ta den enkle utveien, en utvei som man vet fungerer. Å bare døve den smerten man går og bærer på innvendig over på armene sine. Eller hvor det måtte være. I mitt tilfelle er det nesten kun nedre del av armene som er rammet. Enda. Det er 11-12 år siden jeg startet. Nesten halve livet. Ganske utrolig at jeg har klart å holde meg på et såpass lite område. Lite tenker jeg. Men det tenker nok ikke du. De er tildekket arr. Arr på arr. Synlige arr og bleket arr. Hvite og lilla. Ugrodde sår. Grodde sår. Alle arrene som har vært innom legevakta har en liten historie bak seg. Mine historier. Min innvendig smerte. Alle huskes ikke lengre. Noen er fortrengt og andre er glemt. Glemt blir det vel aldri helt. Men jeg tror i hvertfall det. Men tror nok ikke kroppen glemmer lite lett som hjernen. Innerst inne ligger alle minnene. Det er så mange av dem, mange flere enn jeg noen gang hadde trodd jeg kom til å ende opp med.



Jeg har sikkert sydd over 100 sting. Når jeg startet trodde jeg aldri at jeg kom til å klare å kutte meg såpass dypt. Men det er slik det er, det starter i det små og utvikler seg til et helvete. Jeg har nå gått ut av tellingen, men besøkene har vært mange. Alt for mange. Man vil helst slippe å bli kjent igjen på legevakta. Slippe å være den som kommer gang på gang og journalen sjekkes, og du vet at de har lest at det ikke var lenge siden du var der sist, for samme problematikk. Gang på gang. Det er skammelig. Faktisk veldig skammelig å dra opp ermene sine å vise frem åpne sår. Man føler seg så sårbar i de øyeblikkene. Det er som at noen kan se rett på problemet ditt men du kan ikke kjempe i mot det. Fordi du må ligge stille med armen åpen. Tankene kan til og med svirre så langt bort, at man ikke syns man har skadet seg nok
Her kan jo sosiale medier, få endel av skylden. Det blir opprettet egne profiler på blant annet Instagram, som kun inneholder kutt og blod. 

En selvskader har håpet om at ting skal bli litt bedre. Litt bedre blir det også. Men innerst inne så ødelegger det mest. Selve skaden er ikke så farlig. Den sys og plastres så gror den i løpet av noen uker. Selv har jeg ikke følelse i deler av armen. Dette var ikke noe jeg ønsket å gjøre, men jeg mistet kontrollen. Den gangen trodde jeg faktisk at jeg skulle blø ihjel. Men man bryr seg ikke. Så jeg sitter ikke her og sier at det virkelig ikke kan gå galt og at det ikke er farlig. Man kan kutte feil. Men de fleste holder seg unna håndleddsområdet, vet du hvorfor? fordi hensikten er ikke å dø, de ønsker bare å få det litt bedre inne i seg. Man forsøker og overleve noe som er utholdelig fra innsiden. De som kutter over pulsen, har andre intiensjoner enn og kun selvskade. 

Alle følelsene som har blitt fortrengt, som bygger seg opp innvendig til et stort kaos er nok det største problemet. Følelser som ikke kan uttrykkes på annen måte lengre. Det er det som er den største skaden. Alle følelsene som ble så vanskelig å takle, at man ble nødt til å ty til å skade seg istedenfor å løse det på en «normal» måte. Men til slutt blir dette normalt for deg. Det er årsaken som er problemet til en selvskader, ikke sårene. Det er ikke kroppen som blir mest skadet. De fleste bryr seg ikke om sårene. De er uviktige. De skjules og de forsvinner igjen. Det er deg selv du skader uten å vite det. En innvendig skade som er mye vanskeligere å fikse igjen. Det er hva selvskadningen handler om innerst inne. Når jeg vokste opp var femonemet at selvskadere var oppmerksomhetsyke emoer. Jeg ble lei meg, når folk sa det til meg, men jeg viste det selvfølgelig ikke. Noen er kanskje slik, men ytterst få er så desperate at det er hovedgrunnen til at dem skader seg selv. De fleste skjuler at de har problemet. Selv skjulte jeg det over lang tid, og jeg fortsatte å skjule det selv om folk visste om det. Jeg viste ytterst sjeldent frem armene mine og det tok lang tid før jeg aksepkterte arrene og viste dem frem og det hender jeg enda skjuler dem etter så lang tid. Jeg har alltid vært en aktiv jente, så det og måtte gå i genser og teip på armene 24/7 var ganske vanskelig. For ikke å snakke om å skifte eller å dusje. Ikke minst, så gikk jeg tom for unnskyldninger tilslutt. Jeg fikk heller anmerkning på skolen for å kutte meg. Da var det ingen som fikk vite det, og jeg tok heller i mot kjeften fra læreren etterpå og latet som ingenting. Dere kan jo bare tenke dere hvordan det var og i tilegg få slengt mye dritt etter seg, samtidig som man skjulte et så stort problem. 

Om noen lurer på hvordan jeg startet, så var det ikke sånn at jeg plutselig fant ut av at jeg skulle gå hjem å kutte meg opp. Jeg lekte med passer og jeg må ha følt en slags tilfredsstillesle, for derfra gikk jeg over til barberblader. Og derfra ble jeg avhengig. Og etterhvert som tiden gikk, så merka jeg at jeg fikk det bedre på den måten. Derfra utviklet det seg videre og jeg begynte å skjule hva jeg gjorde, fordi jeg begynte å skjønne at det jeg gjorde var "galt" og at ingen måtte få vite det.

Og ja, de aller aller fleste som skader seg selv har hatt eller har en vanskelig oppvekst og har fått psykiske symptoner som følger! Det kan være alt fra depresjoner, angst, spiseforstyrrelser, selvmordstanker, overgrep, mobbing, vold og kjærlighetssorg. Mange dissosiasjoner når de skader seg selv. Er ruspåvirket. Eller psykotisk. Lista er lang over hvorfor noen velger å påføre seg selv smerte! Hvor lett tror dere det ikke og fortsette, med noe som man ser på som en løsning, på den innvendige smerten som likevel ikke kan utrykkes med ord? Og ikke minst, noe som man vet fungerer for å lette på det? Se på det som når du tar deg en paracet, fordi du har litt vondt i en brekt arm. Vi har litt vondt innvendig. Det bare syns ikke på utsiden.

Å være selvskader er en jævlig kamp å kjempe seg igjennom hver eneste dag. Tro det eller ei, så hjelper det mange. Dessverre altfor mange. Men det er ikke slik det skal være. Ingen skal behøve å skulle skade seg for å få det bedre inne i seg. Ingen fortjener det. Hverdagen skal ikke bestå av tårer, blod, barberblader og plaster. Pengene dine skal ikke gang på gang legges igjen på apoteket og legevakten. Det skal ikke være nødvendig å bruke så mye energi på å skjule et så stort problem.

Å vise frem armene mine er ikke det første jeg gjør når jeg møter nye mennesker. Det er ganske situasjonsbestemt. Enda. Detsverre. Vi søker ikke oppmerksomhet, bare fordi vi går i t-shorte i 40 grader. Det hender jeg velger shorts, fremfor t-shorte -men hvorfor gidder jeg det? for og tilfredstille andre, meg selv, eller fordi jeg er redd for hvordan andre skal reagere?

Ikke skam deg over arrene dine. Det er ikke verdt å gjøre det eller å bruke energi på hva andre skulle tenke å mene. Arrene vil alltid være med deg men de er ikke definisjonen på hvem du er. De er en del av deg nå. En del av livet ditt. Kanskje ikke den delen du setter størst pris på, men den hører med deg og du kom deg igjennom det. Du er ikke svak hvis du skader deg igjen, det er et tegn på at du har vært sterk altfor lenge. 

Nå snakker jeg først og fremst om de som kutter seg selv, siden det finnes mange andre måter å skade seg på også. Jeg kan heller ikke gre alle under en kam. Dette er kun mine tanker, erfaringer og følelser rundt det. Det stemmer nok ikke for alle. Men jeg er sikker på at det er mange selvskadere der ute som kjenner seg igjen i det jeg skriver. Mye av det jeg skriver er vanskelig å tenke for en som sitter midt opp i det og det har jeg full foreståelse for. Det er en vanskelig kamp å komme igjennom! Det er ikke lett, men det er mulig på et vis. Jeg har sett mange tilfeller av det. Det verste er at jeg selv som selvskader, vet at det er mulig å slutte. Jeg hadde kun noen få tilbakefall over en periode. Jeg sluttet med å kutte meg opp flere ganger om dagen, legevaktbesøkene var det ingen av lengre og jeg hadde ikke vært der på sikkert tre år - før jeg fikk en sikkelig sprekk og var tilbake i helvete. Tilbakefall er noe de aller fleste får engang i blant i starten, i mindre eller større grad, man må bare ikke gi opp for det. 

Alle mennesker takler problemer og situasjoner de blir utsatt på forskjellig. Det skal ikke være nødvendig å dømme, hva med og bare akseptere at vi er forskjellige? at man ikke forstår, betyr ikke at man trenger å rakke ned, eller å fortelle personen at de også har hatt det jævelig, men at de ikke kuttet seg for det. Det er lite vits i og si at det bare er og la være, og at man heller bare kan snakke om problemet, for så lett er det ikke. Det hjelper så lite å komme med kritikk, det kan gjerne gjøre vondt verre, så man kan like gjerne holde det for seg selv. Det er så skremmende hvor sterke meninger folk har om selvskadning og hvor mye som blir snakket om det på feil måte, det verste er når dette skjer nettopp mot en selvskader. Har du ikke peiling, så ikke snakk - utrykk deg hvertfall på en måte som viser at du er villtig til å skjønne, ellers er det bare å gi opp. Sansynligvis blir du ikke klokere og du har bare endt med å såre den andre personen. Er det verdt det, bare for og kunne si meningen sin? 

En ting er barn - de tror på at det var katten, eller at du trynte på grusen. Men voksne mennesker? De vet bedre! Jeg syns alle burde tenke seg om før de dømmer en selvskader, eller glor ned armene så mye at det blir ubehagelig for den andre parten. Nå tenker jeg ute på byen, på stranda, eller hvor det måtte være. En selvskader har sannsynligvis brukt lang tid på og akseptere seg selv og arrene sine. For ikke å snakke om de som spør, er det virkelig nødvendig? er det ikke åpentbart hva som har skjedd? jeg tenker selvfølgelig først og fremst på fremmede. 

Forventer egentlig ikke noe mer forståelse, men det er verdt forsøket. Om jeg kan få en person til å tenke litt annerledes, så er det verdt det. Jeg skjønner også at det er vanskelig å forstå, bare for å ha sagt det. Kos, klem og det er så synd på meg, det forventer jeg heller ikke. Men gjensidig respekt? nå må jeg kutte av her, ellers blir det altfor langt. Føler jeg har fått med det mest relevante i hvertfall.


Vi har alle våre historier.

Du har dine og jeg har mine.

Vi er alle forskjellige.

Tenk deg om.  



15 kommentarer

Monster

Depresjonen melder sin ankomst gang på gang, og med en depresjon så følger barberblader og overdoser med på kjøpet. Jeg må få det bort, den fæle smerten som har bygd seg opp innvendig. Jeg vet ikke hvor den kommer fra, den bare er der. Akkurat som den sitter og venter, for så og angripe. Det er helt meningsløst. Tankene svirrer i mellom liv og død. Hva skal jeg gjøre nå? Jeg kan ikke be om hjelp, for jeg har ingenting å be om. Jeg må bare vente til det går over igjen. Det føles ut som hele evigheten. Men det går over, det vet jeg. Før jeg vet ordet av det svirrer kroppen i mellom liv og død. Det er forsent. Stillheten var likevel den enkleste avgjørelsen, men til bry ble jeg likevel. 

Jeg er lei av å kjenne deg over hele kroppen, hele tiden. La meg være. Gi meg lengre pusterom. 

Hvem er du lille monster, og hva vil du meg? 


6 kommentarer

Takk til psykologen min, liksom

I løpet av mitt liv som psykisk syk har jeg møtt på utrolig mange mennesker. Mange flinke og foreståelsesfulle, men også det jeg vil kalle for bitchy. Når jeg flyttet til Oslo fikk jeg utdelt en ny behandler på dps! For å være nøyaktig så var det en psykatrisk sykepleier. Jeg husker jeg var så utrolig redd for å møte opp til første timen, og det som møtte meg var en dame. Det første hun påpekte var at jeg måtte slutte å tukle med andre ting når vi snakket! Jeg var jo nervøs som faen og selv henne burde skjønne det når det stod i henvisningen at hun skulle gi meg tid og at jeg i tilegg har diagnosen sosial forbi. Jeg er ikke en person som lar førsteinntrykket ødelegge alt, så jeg bestemte meg for å gi henne en sjanse. Med tiden som gikk ble jeg dårligere og dårligere og vårt forhold ble ikke akkurat noe bedre. Når jeg følte jeg kunne åpne meg litt mer for henne så fikk jeg bare kjeft. Hun kjeftet på meg hver gang jeg hadde gjort noe galt. Som å skade meg selv eller å drikke for mye. Det var ikke akkurat sånn at jeg fikk veldig lyst å snakke med henne om det lengre. Det var lettere å skjule det. Jeg holdt faktisk ut med henne i to år, i håp om at hun kunne gjøre meg bedre, jeg tenkte at hun tross alt visste hva hun drev med og jeg ble dårligere og dårligere for hver dag som gikk, så hadde ikke så mye å tape. Jeg skjønner ikke hvordan, men det skjedde selvfølgelig aldri.

Hun sa at jeg måtte snakke og siden jeg ikke snakket så mye med henne, så fikk jeg beskjed om å skrive. Dette gjorde jeg, fordi jeg selv ønsket å bli bedre og å finne ut av problemene. Jeg følte vel egentlig at jeg var nødt til å skrive noe helt perfekt. Ikke nok med det, men når jeg skulle gi det til henne, så tvang henne meg til å sitte å høre på at hun leste det høyt, for det skulle være bra for meg å høre det. Jeg satt jo å skrev det selv og det var fælt nok å dele mine innerste tanker med henne om ting og hun fikk jo svar på alt hun lurte på, men var jo ikke bra nok det heller. Jeg husker spesielt godt en episode jeg opplevde og slet ganske mye med å fortelle det. Vet dere hva hun svarte meg? "Jeg er sikker på at du har opplevd verre".  Så byttet hun tema, akkurat da tror jeg at jeg ble litt sjokkert. Det driter vi i liksom. Takk skal du ha! Det tok noen år før jeg dro opp den episoden med noen andre igjen!  

Hun ga meg etterhvert bi-diagnosen (ikke 100% fastslått) boderline og behandlet meg deretter. Hun behandlet meg som en dritt. Hun skulle få meg til å skrive min egen søknad for å bli innlagt på en avdeling. Det ble jo aldri gjennomført, men vi startet på den. Dette var for å sjekke motivasjonen min. Hun vurderte ikke engang å gi meg en sjanse først og jeg hadde ikke planer om å legge meg ned å trygle til hun. 

Hun så så ned på meg. Hun blandet seg opp i økonominen min til og med og det hendte hun kommenterte klærne mine og sånt. Det hadde hun virkelig ingenting med! Siden hun tydeligvis også syntes at jeg brukte så mye penger på alkohol, vurderte hun å stoppe støtten jeg fikk fra nav. Hun kalte meg en bortskjemt drittunge og mente at jeg var en "dritt" mot foreldrene mine. Jeg var så uempatisk ovenfor dem, siden jeg gjorde så mye dumt mot meg selv. Jeg måtte rett og slett bli voksen og hun sammenliket meg med sine barn. At hun aldri hadde latt sine barne oppføre seg slik. Jeg som gjorde jo alt for å klare og fullføre videregående ble ganske sint. Så at jeg ikke prøvde, det kan hun bare ha seg for god til å mene! Er det noe jeg har hatt jævelig dårlig samvittighet over så er det jo nettopp ovenfor foreldrene mine. Jeg kan ikke styre at jeg får så vondt innvendig at jeg ikke ser noen annen løsning. Det fikk begeret mitt til å renne over og jeg sa i fra til pappa. Når han ringte henne, fikk hun seg en overraskelse. Når jeg sa jeg savnet vennene mine i Risør, fikk jeg tilbake "du er syk". Ble det plutselig en hindring nå? da er det kanskje grunnen til at jeg oppfører meg som jeg gjør også da? og akkurat som jeg ikke kunne ha et liv selv om jeg sliter? hun fortalte meg at jeg ikke kom til å dø av overdosene mine. Neivel, det er jo fint. Tenk om jeg bare fant ut av at da kan jeg jo bare fortsette, jeg dør jo ikke uansett. Jo, man kan faktisk av en overdose. Hvor dum er man? man sier ikke slikt til en som nærmest har kroniske selvmordstanker i tilegg til det så fikk jeg styre mine egne medisiner. Selv henne burde skjønne at det kom til å gå mye lengre en dag og det gjorde det jo også! Kan jo legge til at det gikk sikkert et år etter jeg møtte henne, før jeg tok min første overdose. Jeg skylder ikke på henne, men hun gjorde ikke akkurat en god jobb. 

Hun så rett og slett ned på meg og mitt liv og prøvde ikke akkurat å muntre meg opp til og la være å skade meg, men stikk motsatt. Hun hakket på meg, irriterte meg og sa ting rett ut, slik hun mente det og behandlet meg som en diagnose. Det var flere ganger jeg begynte å gråte etter timene hennes, for hun var så hard mot meg. Det var flere ganger jeg vurderte å skade meg, for hun hadde gjort meg i så utrolig dårlig humør. Jeg måtte sette meg ned ute før jeg gikk videre for å roe meg. En kveld jeg var ute og hadde vært hos henne en av dagene skjedde det faktisk at jeg kuttet meg opp. Det var fordi jeg var så lei meg og irritert etter timen med henne, og det sier vel sitt?

Tilslutt fikk jeg nok og tilbringte mer og mer tid i Risør. Jeg visste at hun skulle slutte på dps, men vi fikk aldri hatt noe sluttsamtale. Hun gadd heller ikke og ta seg bryet til å ringe meg før hun skrev meg ut, siden hun hadde hørt via en telefonsamtale at jeg hadde flyttet tilbake til Risør. Noe jeg ikke hadde gjort fast. Jeg var bare der litt mer enn vanlig, siden jeg var "sykmeldt" fra alt annet. Når man vurderer og ta opp samtalene på bånd, da har det gått over streken. Det gjorde jeg aldri og jeg hadde vel aldri blitt trodd heller, om jeg hadde ønsket å bytte behandler. 

Men noe godt kom faktisk ut av de to årene også! Hun støttet meg når det kom til nav og hun skrev søknaden og sendte den til skolen jeg går på nå. Men dette var virkelig ikke en samtalepartner for meg, og jeg har hørt at jeg ikke er den eneste som har opplevd dette og det gjør meg så forbanna. Jeg skjønner at hun har sin måte å jobbe på, jeg har og hørt hun er veldig direkte, men jeg skjønner virkelig ikke hvordan man kan velge dette yrket, når man har et slikt menneskesyn og et slikt syn på hvordan man skal løse problemer. Hun gjorde ikke meg bedre, men verre. Er det slik det skal være da? 

Hvorfor jeg poster dette innlegget? Mange lurer på hvorfor jeg er så tilbaketrukken, så stille og så lei når det kommer til å snakke med nye behandlere. Her er en av mange grunner. Jeg måtte bare få det ut, og opplever du det samme, ikke la personen herse med deg slik med mindre det fungerer for deg. Det er så ikke verdt å bruke tiden sin på! Det er noen år siden jeg sluttet hos henne, så det er ikke alt jeg husker. Men bare det at jeg husker så mye det tar jeg som et dårlig tegn. Mener du at jeg ble behandlet på en fin måte så driter jeg faktisk i det, for det var ikke slik jeg følte det i lengden og det er vel hva jeg føler som er det viktigste. Innlegget ble veldig surrete, beklager for det. 


29 kommentarer

Tom for ord


Jeg velger og ikke skrive noe, jeg. Fordi jeg har ingenting å skrive. Jeg har prøvd flere ganger - både overfladisk og dypt. Siden blir bare blank igjen. Ordene blir misslykka. Jeg er helt tom innvendig. Hodet mitt sprenger egentlig. Men jeg klarer ikke å skrive.


3 kommentarer

Du kjenner ikke fremtiden og hva den bringer.

Jeg titter meg dagelig igjennom bloggere. Ikke få heller. Noen er sytebloggere, andre er motebloggere eller bare hverdagsbloggere. Lista er lang. Å lese om andres liv for meg til å tenke over mitt eget liv. Egentlig burde jeg ikke lese andre sin blogg i det hele tatt, det får meg bare til å innse hvor utrolig misslykket jeg er. Men jeg gjør det likevel og innser at jeg faktisk har mistet meg selv. Hvis jeg drar noen år tilbake i tid så hadde jeg det utrolig vanskelig. Jeg var innlagt på ungdomsavdelingen sikkert ti ganger, jeg drakk meg full i helgene og var ut og inn av legevakta. Men likevel, så er det ikke de vonde minnene som har satt størst spor. Jeg husker jeg elsket å spille håndball, selv om jeg alltid måtte teipe armene mine eller bruke genser. Jeg hadde noen gode venner og en kjæreste som jeg alltid ble glad av å være med. Jeg klarte å koble av. Jeg orket å stå opp, jeg orket å gripe dagen. Jeg hadde mye mer energi og klarte å fint å holde ut en hel dag med aktivitet. Jeg så frem til spesielle hendelser, jeg gledet meg over at det var ferie, og jeg gledet meg over så mange småting. Jeg brukte ikke masse penger for å føle meg bedre. Jeg lot aldri selvmordstankene mine gå til handlinger. Jeg lot ikke det vonde ødelegge alt for meg. Jeg satt meg ikke så høye krav som en i min tilstand virkelig måtte kjempe hardt for å klare. Jeg straffet ikke meg selv hvis jeg ikke fikk det til. Jeg lot det gå, jeg så ikke på det som verdens undergang.

Men nå? hva er det egentlig som har skjedd? jeg er ikke den jenta lengre. Jeg føler at jeg har blitt en helt annen person over noen år. Men det rare er, at jeg føler det er psyken som har gjort det. Jeg har forandret meg utseendemessig, men de største forandringene er nok innvendig. Endringene har kommet gradvis, og jeg har såvidt merket at det har skjedd. Jeg gidder ikke å trene lengre, jeg har ingen energi til å gjøre noe ekstra. Jeg er ikke med venner annet enn når jeg er i Risør, selv da er jeg slapp. Jeg shopper hele tiden og fikser på utseende for å føle meg bedre. Funker det? ja, i et døgn eller to. Så svaret er vel nei. Jeg husker jeg ønsket å forandre meg, fordi jeg ikke ville være den jeg var. Jeg ville snakke å være glad. Nå trekker jeg det tilbake, fordi jeg klarte det, på både godt og vondt. Men hos meg sitter desverre bare den vonde siden igjen nå. Det har den vel alltid gjort, uansett hvordan andre har sett meg. 

Jeg har innsett at etter jeg tok min første overdose, så kommer jeg aldri til å bli den samme igjen. Alt har blitt så falsk etter dette. Jeg føler faktisk ikke at jeg har vært ordentlig glad siden. Jeg er ikke meg lengre. Jeg har selvfølgelig ledd og hatt det koselig, men det er noe med hvordan jeg føler meg, når jeg ler. Det er umulig å beskrive. Jeg er alltid på vakt på en måte. Jeg får sjendent pauser fra de vondene tankene mine, jeg merker at de er der til enhver tid. Den natten satt dype spor i meg, og jeg kan enda huske hver detalj fra når jeg våknet dagen etterpå og ikke skjønte noe. Men hvorfor akkurat den dagen i juli for to år siden? jeg tenkte at det var nå, eller aldri. Nå ble det, men aldri igjen ble det ikke. Jeg tror kroppen min prøver å fortelle meg noe. Jeg tror den jobber med det hver dag, og det er dette som ødelegger for meg, som gjør at jeg sliter med angst og deprisjoner enda. Vanligvis går en deprisjon over, min går i bølger og forsvinner aldri helt. 

Hva nå? 


7 kommentarer

Alt føltes som et stort sort hull

Jeg advarer mot at innlegget kan virke triggende for noen, og les med respekt. Takk. 

døgnet var snudd, og den eneste tiden jeg følte meg rolig på var om natten. Det var mørkt ute, og ikke noe bråk. Det var ingen som maste på meg og jeg fikk være i fred. Jeg prøvde flere ganger å sovne før det var morgenkvisten, men kroppen ville ikke. Den bare vridde seg i smerten. En innvendig smerte jeg ikke visste hvor kom fra. Jeg så ikke dagslys på flere dager, og vekta viste mindre og mindre. Alt føltes svart, jeg prøvde å smile, men smilene var ikke ekte. Det gikk noen uker før jeg fikk enda en sjanse til å dra ut for å drikke. Alt gikk fint til et punkt hvor jeg bare bestemte meg for hva, og hvordan jeg skulle gjøre det når jeg kom hjem. Hvordan ville det går denne gangen? jeg løp ned i kjelleren og samlet opp de tablettene jeg visste jeg hadde i stillhet, før de andre kom for å legge seg. Jeg la meg på sofaen og klamret meg til kaninen min jeg hadde i armene. Jeg skrev et lite avskjedsbrev på pcen min og puttet i meg de tablettene jeg hadde funnet. Jeg sa jeg ville sove på sofaen og latet etterhvert som jeg sov, og ventet en stund før jeg gikk opp på badet. Nå hadde alle sovnet, tenkte jeg. 

Jeg så i alle skapene og oppdaget at mine egne tabletter hadde blitt gjemt, så jeg fortsatte å lete. Jeg fant ikke noe mer en to pakker med smertestillende. Men jeg prøvde likevel, noe skade gjør de nok uansett. Tablettene ble svelget, en etter en. Tilslutt ville ikke kroppen mer og jeg måtte finne frem en kopp som jeg kunne ta vann i. Denne var det hull i, så alt vannet gikk på gulvet. Tablettene lå smuldret opp på gulvet, og jeg prøvde ta de opp en etter en. Kroppen min nektet å ta de i mot. Mange av de havnet i doen. Jeg følte egentlig ikke noe spesielt, og jeg satt meg ned på gulvet. Jeg hørte at det banket på døren, og panikken inne i meg ble stor. Skulle jeg åpne og late som ingenting? Istedet lot jeg vær å svare. Men bankingen gav seg ikke, så tilslutt måtte jeg åpne. "Hva er det du driver med?" "Ingenting, mumler jeg." "Har du tatt noe igjen?" mumlende kom det et ja, og jeg ble kjørt avgårde i full fart mot legevakten istedet for å vente på en ambulanse. 

Rullestol og smerte var det som møtte meg. Jeg begynte og bli omtåket og kastet opp i store mengder. Kroppen min hadde aldri reagert på denne måten før. Vi kjørte videre til sykehus, maskinen og ledningene ble igjen koblet til. Magen min vred seg i smerten, det må være den verste kvalmen jeg har opplevd i hele mitt liv. Kullet gikk ned på høykant, og kom like etter i retur. Det varte i flere timer og det føltes ut som det aldri skulle bli bedre. 


Psykologen kom og snurret meg rundt lillefingeren sin, og før jeg visste ordet av det ble jeg kjørt videre i ambulanse til akkuttpsykatisk. Dette måtte denne psykologen ha gjort mange ganger før. Men jeg orket ikke å tenke, jeg var altfor dårlig. Alle tingene mine ble tatt ifra meg og gått igjennom, jeg ble kroppvisisitert og kun et rom med en seng ventet meg. Den var steinhard. Jeg la meg på gulvet, og alt jeg ville var å dra igjen. Men det fikk jeg ikke lov til. Kvalmen kom igjen og jeg lå hodet over på doskålen. Jeg var livredd og det føltes ut som jeg var i fengsel. Jeg følte meg fanget på et sted jeg i utgangspunktet ble med til frivillig. Det kom en dame og la en klut i panne på meg, i mens hun holdt meg oppe så jeg ikke skulle få hele hodet i doskåla. Plutselig føltes det ut som at noe brydde seg oppe i det hele. Det var flere der, og noen tredde sokker på de kalde føttene mine og hjalp meg opp tilslutt. Hvordan de så ut, eller hva de het, husker jeg ikke. Men jeg glemmer det ikke. 

Kroppen min var helt utslitt, sminken var borte, håret var bustete og sykehusshorta var knyttet opp. Tilslutt så sovnet jeg. Det var mennesker som kom ut og inn av rommet mitt hele tiden, og de satt rett på utsiden for å holde meg i syne. Jeg ble spurt en million spørsmål, men husker så og si ingenting av hva de har spurt om, eller hva jeg har svart. Morgenkvisten kom og som vanlig var det ingen som forstod seg på meg. Jeg fikk dra hjem siden det var det jeg ville, så jeg ble hentet og kjørt hjem. Jeg fikk i meg noe frokost, etter noen dager uten mat. Vekta viste enda to kilo mindre. Så lite hadde jeg nok ikke veid på årevis.


14 kommentarer

Usynlige sykdommer

Hadde ikke tenkt å forsvare meg engang til om dette, men det er tydeligvis noen som virkelig må ha det inn med t-skje. Det er en stund siden jeg skrev om dette, men det skader ikke å fortelle det engang til, for er virkelig noen som ikke skjønner noe, og det begynner faktisk å irriterer meg veldig at mennesker ikke kan ta noe hensyn til at ikke alle sykdommer syntes så på utsiden. Det gjelder ikke bare meg og mine problemer, men veldig mange andre mennesker og sykdommer også! 

Jeg er temmelig lei av at folk som overhode ikke aner hva de snakker om, og skal uttale seg om meg, mine behov, hva jeg burde gjøre og ikke gjøre. Alle har noe de sliter med her i verden, og noen har det verre enn andre. Slik vil det alltid være uansett. Noen funker fint i hverdagen, og andre gjør det ikke. Sånn er livet. Dere kan ikke se på meg at jeg er syk, men det er fordi min sykdom ikke er synlig. Den er faktisk usynlig, med mindre du spør meg og begynner å grave. Likevel er den jo usynlig. Mye av det har jeg skrevet om på bloggen før, men det er ikke alt jeg nevner. Faktisk så nevner jeg vel ikke mer enn en brøkdel av hva og hvorfor ting er slik de er. Risør er en liten by og ryktene sprer seg veldig fort. Et google trykk på meg, og dere finner denne bloggen. Det er personlig, og det er ikke noe jeg ønsker å dele med hele byen, og jeg vil heller ikke virke som en oppmerksomhetsfreak. Men kan neste virke som at det er det som må til av og til, for at folk skal skjønner hvor ille det kan stå til. 

Jeg er oppgående og fungerer helt normalt, slik som de fleste andre på min alder. Men jeg har endel psyiske lidelser som gjør at jeg ikke klarer å gjennomføre å gå på skolen, eller å jobbe. Dere kan jo si at det må jo være noe du kan gjøre. Ja, selvfølgelig er det noe man kan gjøre. For det første er det ikke bare bare og å skaffe seg en jobb, når du sitter i min situasjon. Jeg har store hull fra videregående og skolen er ikke fullført. Jeg har heller ingen jobberfaring. Et sted må man starte sier du? Ja, det er vel sant. Men å starte med noe sånt, når man er så langt nede at man ikke vet hvor man er neste dag engang gir ikke mye mening? Når man har nok med å orke og snakke med de nærmeste? Det er ikke mange arbeidsgivere som vil ansette noen som har over 100 fraværsdager fra videregående. Selv om det er grunner til dette og hvor gøy tror du det er og ringe arbeidsgiveren sin og si du ikke kan møte opp på jobben, fordi du ligger på sykehus etter en overdose? Tenkte meg det ... tilslutt vil vel også en arbeidersgiver bli lei, også blir du sykmeldt, eventuelt så får du sparken. 

Dere har ikke rett engang til å fortlele meg noe som helst, eller retten er vel på deres side, ettersom vi lever i et fritt land. Men i mitt tilfelle så vet nok fagarbeideren dette mye bedre. De vet hva som er best for meg, enn dere som slenger med leppa. Det er ikke gøy å bare være hjemme og aldri vite hvor du har deg selv. Jeg kan bestille reiser, noe som faktisk har skjedd to ganger i år, men har måttet avlyse, fordi jeg har vært for dårlig til å dra, jeg har heller måtte være innlagt og blitt passet på døgnet rundt, fordi jeg ikke er i stand til å passe på meg selv. Innlagt kan man ikke være for alltid, men bare fordi jeg er utskrevet, så betyr ikke det at jeg er frisk. Det siste tiden har handlet om fest, shopping, reising og kafebesøk. Men det er det dere tror, det er dere leser mest om. Jeg forteller ikke alt, jeg skriver ikke på facebook statusen min at jeg har hatt en drittime hos psykologen. Eller om alle turene jeg har hatt til legevakta, eller alle samtalene jeg har hatt med forskjellige mennesker fra forskjellige hjelpeinnsatser. Dette er noe av "avtalen" for at jeg i det hele tatt skal få lov til å få skattepengene deres. Fordi jeg skal bli frisk. Min største frykt var faktisk i en periode at jeg skulle bli uføretrygdet, i en alder av 22 år. Det er ikke noe jeg ønsker, selv om jeg hadde fått mer penger fra nav. De siste fem mnd kunne jeg ha skrevet tidenes mest deprimerende blogg og latt vær og dele de små gledene, men det har jeg latt være, av den grunn at det ikke er alt som skal på internett. Men hadde det ikke vært for alle som har hjulpet meg, så vet jeg strengt talt ikke om jeg hadde sittet her idag engang. 

Hverdagen er mye bedre når man har en struktur på den, og vet hva man skal de neste ukene. Jeg hadde mye heller valgt det, også kunne de andre tingene kommet ved siden av, når jeg hadde tid. Det er ikke noe jeg ønsker at jeg ikke engang tør å bestille en bussbilett, fordi jeg aldri vet om jeg har blitt dårligere enn jeg var når jeg bestilte de, eller at jeg ikke tør å planlegge mer enn hva jeg skal neste dag! 

Om jeg hadde havnet i en bilulykke, blitt hardt skadet og havnet på sykehuset, hadde dere sagt det samme da? Om jeg måtte ha brukt årevis på rehablitering for å trene meg opp igjen? Jeg tviler sterkt. Da hadde jeg også brukt av skattepengene deres, for å ha noe å leve av underveis. 

Så ikke kom her og snakk til meg om dette uten at dere har fordypet dere i det, eller på en annen side - vært der selv. Tenk om du havner i situasjonen selv? da vil du virkelig angre skal jeg si deg, for da finner du plutselig ut at det ikke er så enkelt likevel og bare bli voksen og leve som alle andre når du sliter såpass mye som jeg gjør. Det går opp og ned, og det er mange ting jeg heller ville oppleve her i livet enn slik som det er nå. 

Vel, jeg er kanskje ond. Men jeg unner dere ikke å gå igjennom det samme. Dere kan la vær å skjønne det, men da får dere lukke nebbet deres også.

Skjønner egentlig ikke hvorfor jeg gidder engang. Det er jo ingen som forstår det uansett.

9 kommentarer

Når ble psykisk syke dyr, egentlig?

Den siste tiden har jeg rett og slett ikke orket å blogge og nå kommer jeg med en liten forklaring. Jeg har holdt på å klikke, gå på veggen, og egentig tilta helt. Men det har gått bra denne gangen også. Det er jo ikke så lenge siden jeg kom ut av sykehuset i Arendal og da følte jeg meg helt ok. Vi dro til Oslo, og var på 90is konserten og da ble det jo litt alkohol. Humøret var bra helt til jeg ikke fikk dra på byen men det gikk over da jeg kom meg dit, og jeg følte meg som "meg" igjen. Rart, siden alkohol ødlegger meg. Det gikk helt greit hele kvelden, men så "forsvant" jeg rett før vi skulle dra hjem fra et utested. Ikke aner jeg hva som skjedde. Men sinna var jeg hvertfall da jeg ble sendt på legevakta. Så jeg slo faktisk i stykker en rute og måtte ta røntgen av fingeren. Heldigvis lagde de ikke en stor greie ut av det.  Den er dødsvond enda. Jeg er sikker på at de kjenner meg igjen på legevakta nå og er dritlei av meg.. haha. Men de har jo ikke så mye annet valg enn å gjøre jobben sin de. Neste dag klarte jeg etter noen timer uten mål og mening og endelig å reise hjem. Det var vanskelig, men jeg klarte det tilslutt. Heldigvis hadde jeg ikke noe bankort.

Humøret mitt ble ikke bedre med dagene, det ble bare verre. Jeg skjønte egentlig ikke så mye. Det har gått over mye fortere før etter en slik episode som ikke var såå alvorlig. Følesene mine for alt var borte og jeg ville bare være alene og jeg ville ikke snakke med noen. Verden var liksom borte, og jeg bare levde i en boble for meg selv. Så da bestemte jeg meg for å stikke av, fordi jeg bare sprendte dårlig humør og det har vært folk rundt meg 24/7 i i fem-seks under nå, og jeg merket at jeg måtte være i fred. Jeg ville jo ikke kaste ut kjæresten min heller, liksom. Stakkars... jeg har oppført meg som en dritt både ovenfor han og familien min. Men jeg håper dere vet at jeg har veldig dårlig sanvittighet nå og setter pris på dere, så jeg får vel bare si unnskyld for at jeg er så dum ♥ I skrivende stund er jeg vel egentlig hjemme alene for første gang siden før jeg kom inn på sykehuset. Jeg har fått "streng" beskjed om at jeg skal ta kontakt med noen, når det topper seg på denne måten, men feig som jeg er, så gjorde jeg ikke det. Neste gang tror jeg at jeg får tenke meg om ti ganger. For ja, jeg tror detsverre der blir en neste gang også...

Det var veldig lite gjennomtenkt og smart, men jeg orket ikke å være hjemme. Jeg måtte være alene. Det endte jo opp med at jeg ikke klarte å la vær å kjøpe alkohol, men jeg klarte hvertfall å la være å kjøpe med meg noe på apoteket. Burde egentlig få aplaus bare for det. For akkurat da ville jeg ikke annet enn å dø. Tilslutt ente det opp med at politiet ringte meg, også ringte 113, også kom det en ambulanse og hentet meg, og kjørte meg på legevakta igjen. Noe annet hadde vel vært nytteløst uansett. Vet ikke om jeg noengang har nevnt det, men ambulansesjåfører er så utrolig snille, imotsetning til veldig mange andre. Er det noen jeg ser opp til, så må det være de. Jeg vet ikke om dere vil vite resten, men tvangsinnleggelse ble det. Jeg visste ikke det før jeg kom dit egang. Ble bare hentet på nytt og kjørt dit. Psykatriakuttposten på Ullevål er seriøst verdens verste sted. De sjekker deg som om du er i en sikkerhetskontroll, tar alle tingene dine, låser deg inne, låser doen, og sitter på utsiden eller inne i rommet hele tiden. ikke la meg bevege meg og for all del ikke slipp meg av syne. Det kan jo være at jeg prøver å hoppe igjennom taket. Herregud, når ble jeg egentlig et jævla dyr? eller for å si det på en annen måte, når ble psykisk syke et dyr? Det er mange som skriker i gangene og de ser etter deg hele tiden og det kryr av ansatte. Kan sammenlignes med en glattcelle nesten. De som jobber der er ikke akkurat mennesker jeg ønsket å se igjen. Når det første legen sier er "Snakket jeg med deg, sist gang?" Eehm.. jeg vil ikke se på deg engang og jeg bryr meg hvertfall ikke. Var jeg ikke livredd fra før av, så ble jeg det hvertfall da. De sa selv det ikke var bra for meg å være der, så da kan de vel også behandle meg deretter. 

Har null tidsperskektiv for hva som skjedde når også. Jeg husker at jeg tok tablettene mine, hyperventlierte og sikkert sovna på gulvet før jeg la meg i sengen og kan ikke huske å ha sovet mer en maks en time. Men så var det plutselig lyst ute, og jeg ante egentlig ikke om det var kvelden enda. Da det var en som spurte om jeg hadde sovet inatt. What.. såå det var tydeligvis morgen. Greate, to know, liksom. Lurer på hva de puttet i meg før jeg sovnet. Det var jo ikke annet å gjøre enn å komme seg ut så fort som mulig når tvangen var opphevet, men da ble det jo en evig krangel, på at jeg ikke skulle få reise alene men måtte vente på pappa. Men jeg fikk viljen min tilslutt og forlot stedet i protest og sinne, og kom meg vekk fort som faen. Fikk jo brent inn i hodet at jeg var voksen, når jeg ikke gadd å gå de to meteren ut i gangen da brannalarmen gikk. Kun for å være vrang tilbake egentlig. Først er jeg ikke voksen, også er jeg det plutselig. Å leke slik med meg, funker dårlig. Så da fikk de vel heller oppleve en fireåring i trassaladeren. Om noen lurte, jeg anbefaler dere å holde dere unna akutten i Oslo. ingen har godt av å være der. Med mindre du er så gal at du ikke vet hvor du er da. 

Nå har jeg gått tilbake til de gamle tablettene mine igjen, så får håpe jeg finner helt "tilbake" til meg selv snart. Hvertfall til en viss grad. For dette har vært et helvete. Jeg vet ikke om det var alkoholen eller de nye tablettene. Men det startet vel før alkoholinntaket, så det gjorde det nok bare hakket verre. For det var ikke bare jeg som merket en forandring på meg. Detsverre..

Var veldig usikker på om jeg skulle reise til Barcelona. Hotellet hadde blitt avbestilt, og kvelden før var jeg ikke i humør. Men på formiddagen dagen etter vekket jeg Henriette og spurte om vi skulle dra likevel, og det er jeg veldig glad for at jeg gjorde! Var veldig godt å komme seg bort ♥



5 kommentarer

Hva er det den lille jenta skjuler?

Hun stirrer intens ned i gulvet. Munnen hennes er som lim, det kommer ikke et eneste ord ut. Hun har blondt langt hår og blå øyne. Hun gjemmer seg bak håret sitt. Men vi ser henne fremdeles. Vi ser en enorm smerte. Men hva er denne smerten? Hva har skjedd med denne jenta? Hun sier ingenting. Det er som hun lukker hele verden ute. Som om ho sitter der helt alene uten noen rundt seg. Hører hun oss egentlig? Vi prøver å få kontakt og drar håret hennes til siden. Fremdeles ikke noe tegn til svar, eller tegn til at hun fremdeles er med oss.


7 kommentarer

Vil dra, men jeg vet ikke hvor.

Jeg vil bort. Langt bort. Jeg vil gjemme meg, hvor ingen kan se meg, eller høre meg. Jeg vil gi slipp. Jeg vil gi opp. Jeg vil ikke være mer til bry for andre. Jeg orker ikke høre hvor håpløs jeg er lengre. Jeg vil ikke være en byrde. Jeg aner ikke hva som plager meg så jeg kan ikke svare på det. Jeg ødlegger alt. Ingenting er bra nok.Jeg vil bare grave meg ned, og få alt bort. Alt er feil. Jeg vil dø. Jeg vil leve. Jeg vil dø. Jeg vil leve. Jeg vil dø.

Let the pain go away, please.

Lettere sagt enn gjort. Inatt våknet jeg hver time, lurer på hvordan det blir inatt.


5 kommentarer

Pauseknapp

Det hadde vært så fint om livet bare hadde en pauseknapp. En knapp som man kunne skrudd av og på når man følte for det. Jeg er så sliten nå, så vil egentlig bare legge meg under dynene i senga og sove i en uke. Sleppe å tenke, og bare roe hode. Men det går detsverre ikke uansett hvor mye jeg har lyst. Jeg trenger en pause, men jeg vet ikke hva jeg trenger en pause fra. Livet mitt er langt ifra slik som det virker her på bloggen, og på facebook.



Hvordan jeg fremstiller meg her og på facebook er det nok delte meninger om. Men jeg er meg selv, og er ikke redd for at andre skal få vite om "dummhetene" mine. Det kalles vel kanskje selviron, siden jeg klarer å le av det, mens andre tror feks at jeg er helt gal. Haha! Kall meg gjerne uansvarlig. Men jeg vet at jeg ikke er det, når det først gjelder. Jeg klarer å skjerpe meg, hvis jeg vil. Alt handler vel egentlig om viljen, det er ikke noe jeg heller vil, enn å bli frisk. Samtidig føler jeg meg helt tom når jeg glad, selvom jeg har det ganske fint for tiden. Ting er ikke like ille som før, og det er jo bare positivt mener jeg. Men siden jeg sitter igjen med en personlighetsforstyrrelse, så er jeg jo stemplet og puttet i den boksen for alltid virker det som. Ja, den gjør ting med meg, som jeg kanskje ellers ikke ville ha gjort, men som jeg føler for akkurat der og da. Men å stemple meg som alvorlig syk, når det er fler mnd siden sist jeg hadde en sykehusinnleggelse syns jeg blir for dumt. Jeg vet jo best selv hvordan jeg føler meg, jeg vet hva jeg takler og tåler av feks. Alkohol. Jeg vet når jeg blir sliten og må være for meg selv for og sortere tankene mine. Jeg vet også at jeg kan gi "faen" og bare drikke meg så full fordi jeg ikke bryr meg om noe lenge. Men jeg prøver å kjempe imot det, og det er vel en positiv ting? Det skal jo ikke være slik at det føles feil å ha det bra, og riktig å ha det vondt? Det trodde ikke jeg hvertfall. Jeg vet jo ikke hva som "feiler" meg, jeg vet ingen årsaker til hvordan dette har utviklet seg, så det blir litt vanskelig for meg også. Det ser ut som vi står på stedet hvil nå, og jeg vet ikke, men det er kanskje likegreit. Jeg orker ikke mer snakk om sykdom nå, kunne ønske det bare var mulig å gipse begge beina og gå med gips i noen mnd istedenfor å bli ferdig med det. Men så lett er det jo ikke. 

Det er ikke noe jeg heller vil, enn å bare leve et "normal" liv. Hva som er normalt kan jo diskuteres, men jeg vil ikke ha det slik som det er oppe i hodet mitt. Det tar for mye energi, og kroppen blir så sliten av det. Jeg vil bare smile, være glad og sleppe å "godkjenne" alle mennesker jeg møter, før jeg faktisk tør å snakke med dem. Men de fleste mennesker biter jo ikke, og ihvertfall ikke via mobiltelefonen. Samtidig kan jeg også være veldig naiv og stoler lett på mennesker. Spesielt hvis jeg har drukket, det er vel mest da! Men jeg vet nesten ikke hva det vil si å stole på noen lengre. Jeg er udugelig på å vise følelser, og sperrer de somregel inne, eller fjerner de med gjenstander som lager merker på kroppen min, og det er jo også galt. For da sårer jeg jo de rundt meg..

Jeg klarer ikke sette ord på det når jeg sitter og skriver engang. Jeg setter meg altfor høye "krav" og lar ikke meg selv falle ned, så jeg kan bygge meg opp igjen. Fordi alt skal være "perfekt", og dårlige dager skal ikke eksistere. For det som skjer er at jeg faller helt ned om det er en nedtur, og da tar det somregel litt tid å klarte seg oppover igjen, og en dårlig dag hos meg kan ende i konsekvenser verken jeg heller mine nærmeste vil oppleve flere ganger. Samtidig som jeg kan tenke "dette er siste gangen", så blir det ikke siste gangen. Jeg hater jo den oppmerksomheten jeg får når jeg går inn til legen, så skjønner det ikke. Andre vil jo tro at jeg egentlig bare er oppmerksomhettsyk. Kanskje det er mer "tryggheten" og at noen faktisk gidder å bry seg. Jeg vil jo være glad, jeg sier jo hele tiden at når jeg er nede, så savner jeg de "glade" dagene. Men, hvorfor føler jeg meg så rar da? det er akkurat som at jeg går og venter på at jeg skal bli deppa, fordi det er det jeg er så vandt med. Det er "uvant" å ha det bra. Det er "uvant" å ikke ha alle dagene i senga lengre, som jeg kun kan slappe av. Men jeg vil tvinge meg ut om jeg klarer. Føltes ut som at kroppen blir sliten av det når jeg ikke tar meg disse "fridagene" fra alt og alle, men gjør den egentlig det? Det gir jo ingen mening. Hvorfor, ja - jeg lurer fremdeles på hvorfor jeg er så stuck i mitt eget hode. Det er hundre andre som har vært igjennom akkurat det samme, hvorfor klarer ikke jeg det? hadde jeg bare fått svar på endel ting, så hadde ting vært mye enklere. 

Jeg kunne ha skrevet dette i en dagbok og brent den etterpå, men da fikk jeg jo ikke delt det med noen, og da var liksom hele vitsen borte. Jeg har nemlig en psykolog som ikke gjør annet enn å kjefte, og nesten alt jeg gjør er feil. Jeg pleier å begynne å gråte etter timene hennes, og da virker det vel egentlig som at det har motsatt virkning? Er jeg så syk, så får du behandle meg som det også da. Ikke bare kjefte og trykke meg enda mer ned i gjørma enn jeg allerede er fra før av. Du har noen poenger, men det er ikke vits og pongtere de hver bidige time når det ikke kommer noe godt ut av det uansett. Jeg trenger ikke å høre av deg, at jeg feks er uansvarlig. Det kan foreldrene mine fortelle meg, hvis de vil det. Du har heller ingenting med min økonomi å gjøre. Hvis alle andre har tatt på meg med "silkehender", så skal du plutselig fyre løs som en nazist? Uansett så er jeg meg, hva enn du sier. 

 Les hvis du vil, om ikke er det ingen tvang. 

Smile because you deserve it.


8 kommentarer

0 words

.. ubeskrivelig


11 kommentarer

Sommerfugl prosjektet

Ja, la oss gi oss selv gullstjerner, eller kanskje vi skal tegne sommerfugler på oss selv?

Gullstjerner:

- Du får en gullstjerne for hver gang dag du klarer å la være å skade deg.
 

Sommerfugl prosjektet:

- Når du føler for å skade deg, bruk en penn eller en tusj og tegn en sommerfugl på stedet du vil skade deg på, og gi den navnet til en du er glad i og som vil se deg frisk.
- Ikke fjern sommerfuglen, men la den bleke bort naturlig. Hvis du skader deg selv før sommerfuglen er borte så har du drept den.
- Du kan ha så mange sommerfugler du ønsker, men du kan ikke skade deg før alle er helt borte, da vil dem alle dø.
- Om du ikke er selvskader kan du likevel tegne en sommerfugl på huden for å vise støtte for dem som er det.

Gud, noen som har prøvd dette? Haha! Hadde vært artig å prøve engang, men jeg kan detsverre ikke tegne sommerfugler og jeg skjønner virkelig ikke hvordan det kan fungere. 


5 kommentarer

Det er en sånn natt

dw12dt

8 kommentarer
Stikkord:

livet er ikke perfekt, om du mener det har du ikke opplevd livet

Jeg kan med 99% sikkerhet si at jeg aldri kommer til å bli helt frisk fra det psykiske. Det har plaget meg dag ut og dag inn i flere år. Det er hverdagen min, det er livet mitt, det er slik jeg lever og har gjort i flere år. Sånt kan ikke snus på bare ved å dra til en psykolog. Det virker som at noen tror at man bare kan dra til en psykolog noen timer å snakke litt, så går alt over. Det kan man ikke i alle tilfeller. Mine er et eksempel på det. 

Alvoret i det trenger ingen og forstå, igrunn så vet jeg at ikke mange forstår det. Men det er faktisk veldig alvorlig. Det har tatt meg lang tid å innse selv, og har vel heller enda ikke helt gjort det, hvor dårlig jeg faktisk er, eller var som noen også kan tro, siden jeg ikke snakker så mye om det verken på bloggen eller andre steder lengre. Jeg slutter ikke og være dårlig, selv om jeg slutter å besøke akutten hver helg. Det er samme greia uansett. Det forsvinner ikke, det er en del av meg. Jeg kan ha det bedre, men når har man det egentlig bra? jeg klarer ikke engang å finne den følelsen. Hodet mitt har en kronisk tomhet, og av og til er det egentlig som at jeg bare ligger der, og ser at verden flyr forbi på utsiden av vinduet mitt. Dere syntes nok jeg høres helt rar ut, men det er slik det er. Jeg har blitt helt forandret i forhold til hvordan jeg var før, jeg har blitt fanget enda mer av problemene mine. Det er som at de sperrer meg inne, og tvinger meg til og bare bli inne i en mørk kjeller. Det er så komplisert at jeg skjønner det ikke engang selv. Men jeg vil ikke være en diagnose, jeg vil være sandra. Det er helt umulig å skjønne uten å være der selv. Jeg kan fortsette i evigheter, men det er ikke nødvendig.



Hva skjedde med meg, du kom tydeligvis snikende og spiste meg mer og mer opp innvendig. Du bygde på det jeg nesten hadde klart å legge bak meg. Det som hadde blitt til små selvskadningsprekker og mindretall med deppekvelder, ente opp med legevakbesøk og enda verre - nå har du nesten klart å ta knekken på meg. Men det skal du ikke få lov til, jeg skal kjemp mot deg. Jævla, Line. 

Hva er lykke for deg? 


10 kommentarer

Å leve, eller dø?




Jeg har valgt livet. Men jeg angrer ofte, men jeg vet ikke hvorfor. Jeg kan ikke svare på hvorfor det er sånn som det er. Jævla personlighetsforstyrrelse. Hadde ikke tenkt å fortelle noen at jeg hadde det. Men væresegod. Nå vet dere hvorfor jeg er så fucka. Gå vekk. Jeg vil ikke se deg mer. Jeg vil ikke at du skal være endel av meg. Jeg vil ikke dø selv, men jeg vil at du skal dø. Du ødlegger ikke bare litt for meg, men jævelig mye. Du styrer meg faktisk hele tiden og det skal du ikke få lov til. Utrolig at jeg har klart to dager på fylla uten et sykehusbesøk. Er jo første gang siden begynnelsen av juli. Men det er vel mest pågrunn av de jævla tablettene. Her har jeg valget liksom. Være ustabil som faen, eller en liten drittunge som er likegyldig. 

Har ligget i senga siden jeg kom hjem på søndagsformiddag. Føler meg som en knust kake, som om noen har tråkka meg i stykker. Fyllesyken min gikk over til å være syk. Så nå ligger jeg her med et hode som er delt i to, og en hals som er tørr som en østers. 

og en ting til: til alle jeg snakka med på lørdag, ikke tenk på det! 


3 kommentarer

Jævla humørsvingninger

Det slår aldri feil at tankene mine kommer snikende på om natten, og inatt er en av de. Nå er jeg kommet hjem i min egen seng og rom og er alene i kjelleren. Jeg har prøvd å ha noen fine dager, uten å tenke så mye. Men det er ikke lenge det varer før tankene kommer tilbake. Hvert fall så fikk jeg en liten pause, og godt var det. Selv om det føles som jeg ikke er meg, og at jeg bare går rundt og later som. Humørsvingninene mine er jo helt syke. Igår natt satt jeg og googlet skoler for å muigens skaffe meg en plass hvor jeg kunne hospitere, denne natten har jeg bare lyst å gråte under dyna. Den ene dagen vil jeg leve og ser fremover, den andre dagen vil jeg bare grave meg ned i et sort hull. Er dette normalt må jeg jo bare spørre meg selv om? og svaret mitt er ganske enkelt. Nei, det er det ikke. Hvordan kan det være det? slitsomt er det hvertfall. Fryktelig slitsomt faktisk.

Det er akkurat slik det virker, og kanskje jeg har rett også. 

Så kommer vi til behandling. Jeg er så lei nå.. hvor lenge skal vi holde på med dette? hvor mye mer tid skal jeg gidde å "kaste" bort, for at ingen kan hjelpe meg uansett? det er jo disse signalene dere gir meg, og da forventer dere at jeg ikke skal gi opp? jeg setter livet mitt på vent. Jeg har endelig innsett at jeg trenger mer hjelp enn jeg kan takle selv, jeg har lagt meg inn frivillig og jeg har sagt ja til å gjøre det dere mener er best. Hva med og heller fokusere på det jeg faktisk sier, istedet for å trykke inn i trynet på meg at jeg sier så lite? tror dere ikke at jeg er klar over det? det burde dere være, ettersom det er dere som har forskrevet en diagnose på meg som 0,2-0,7% av hele befolkningen har. Så heldig var jeg, at jeg fikk den i gave. Ikke nok med det, sansynligheten for at jeg har hatt den hele livet er stor, og det finner dere ut først nå? "Hvordan er det å ha en så rar diagnose?" Nei, hvordan tror du det føles? 

Men det er vel ikke lett for dere å forstå. Ikke at jeg fortjener at dere skal forstå noe, jeg skjønner jo det, som jeg har fått høre hundre ganger nå. Behandling hjelper ikke om man ikke sier noe. Men jeg vet ikke hva mer jeg skal si. Hva er det å si? det har blitt sånn, det er sånn og sånn er det. Det er ikke jeg som er den kloke oppe i dette, men den syke som jeg også har fått gnidd inn i hodet mitt nå.

Sårbar.

Men jeg skjønner ikke hvorfor dere skal fortelle meg det og gjøre meg enda mer klar over hvor dum jeg faktisk er. Ja, for nå ser jeg på meg selv som bare en ting: dum, og ikke syk. Jeg har lenge skjult alt, fordi jeg ikke vil bry folk eller være en byrde for andre. Når jeg endelig kommer litt mer ut av meg selv, så får jeg slengt i trynet at jeg uempatisk. Akkurat som at dere tror jeg ikke eier sanvittighet? da skal jeg hvert fall si deg at er det noe jeg eier så er det akkurat det. Sanvittigheten min er så god at den er irriterende. Jeg får dårlig sanvittighet av ingenting, noe som gjør at jeg også er veldig ærlig. Jeg har også vært "følge" til andre på sykehuset pågrun av dems "dummheter" i fylla, så jeg bruker hvert fall ingen av venninene mine for å passe på meg. Jeg er kun glad i dem, og vil være sammen med de. Men det forstår dere vel heller ikke. 



Et tegn er nok, et tegn på at det vil bli en endring, en grunn, jeg trenger håp.

Aner dere hvor frustrende det er? jeg føler meg faktisk fanget nå, er det sånn dere vil at jeg skal oppleve hverdagen min? ja, så var jeg bedt på en innflyttningsfest i helgen, men det betydde ikke at å drikke meg kanon var det eneste jeg skulle gjøre. Dere er vel ikke klar over at jeg faktisk gikk glipp av bursdagsfeiring til jenta og? en avskjedsfest gikk jeg også glipp av også, så ikke kom her å si at jeg ikke ofrer noe for å bli bedre. Men jeg har skjønt hvor redde dere er for meg nå, men jeg trodde faktisk ikke det var ille, så jeg får vel skjerpe meg. Så det er det heller ikke noe vits i å fortelle meg at alt jeg gjør sårer de rundt meg, for jeg vet det. Men syns dere det var bedre når jeg skjulte alt? noe jeg vil tro er merkelig om dere syntes. 

Å fortelle meg at jeg ikke dør av overdosene jeg tar, er heller ikke nødvendig. Jeg er ingen lege, hvordan skal jeg vite hva som er dødelig dose? Eller hvordan skal du vite hva min kropp tåler? Jeg har sloknet under en telefonsamtale, blitt oppdaget, sagt ifra selv og blitt tvingt til å si ifra når jeg hadde låst meg inne. Det spiller likevel ingen rolle. For det jeg har gjort, det er allerede gjort, og det har skjedd på de måtene det har skjedd på, og det kan jeg ikke endre på nå. Men joda, faktisk så liker jeg å leve. Men du må da skjønne at jeg ikke liker å leve slik som jeg gjør nå? du skjønner helt sikkert at det er mest håpløshetsfølelse, og impulshandlinger som gjør dette med meg, og alkoholen da, så klart. Vi må jo for all del ikke glemme den viktigste faktoren oppe i det hele. 

Nå skal jeg se en episode av home and away, som sikkert blir til flere, også legge meg. Så godnatt, eller god morgen kan jeg vel egentlig si ♥


3 kommentarer

Typisk ungdommen idag

Hva faen er problemet ditt? ja, vedder en tier på at du lurer. Det er jeg som er tapere her, og livet mitt er null verdt. Hadde jeg avsluttet det, hadde vel ikke så mange brydd seg. Jeg har familie, venner og kjæreste. Ja, men også? det betyr ikke at de liker å være med meg, kanskje de føler at det er noe de bare må? siden vi har vært venner så lenge. Hvordan skal man egentlig vite hva andre tenker og føler om deg? ord er ord, det er ikke alle som snakker sant. 

Synd at jeg alltid prøver å forklare kjæresten min at du kan finne deg noe bedre, men jeg får bare et kyss i håret og "Du er verdens beste jente."  Hva er det for noe? jeg er langt ifra verdenes beste. Tenk på alle de gangene jeg har såret deg, og køddet det til. Har ikke tall. Hvordan har det seg slik at verdens beste jente ble behandlet som en dritt hele livet? det lurer iallefall jeg på. 

Hvordan kan man tilgi noen som har slått deg i stykker, fulgt etter deg konstant både på skolen og fritiden, slengt alt mulig dritt, prøvd å brekke armene dine, drapstrusler, kniven i trynet, med mer? For ikke å snakke om... ødlagt livet ditt. 



Kanskje jeg var verdens beste likevel? mange av dere har jeg tilgitt, og jeg skjønner faen ikke hvordan det går ann, men det har vel noe å gjøre med at jeg ikke orker mere krig. Minnene er så svake, det er så mye som jeg har glemt bort og gjemt langt tilbake i hjernen, hva som skjedde i barnehagen kan jeg ikke huske. Jeg husker deler av barneskolen, jeg husker en ond klasse, men samtidig en snill en. Jeg husker lærere som straffet meg, og jeg husker snille lærere. Jeg husker andre slemme meddelever. Fra 7-klasse og utover husker jeg mest, og det er disse menneskene jeg legger mest hat til. Det er fremdeles noen jeg ikke kommer til å tilgi. Heldigvis fikk jeg verdenes beste klasse og lærere på ungdomsskolen og hadde alle i ryggen ellers vet jeg ikke hvordan det hadde gått. 

Jeg gleder meg så til den dagen, jeg kan slå dere og se på at dere ligger nede og lider, det ville vært en glede. Selvom jeg sluttet å slå på barneskolen. Men jeg kan fortsatt slå, bare at jeg gjør det sjeldnere. Jeg er så lei av å få status, fordi kjæresten min er kul, imotsetning til deg. Du må gjerne være vennen min pågrunn av det, men jeg vet hvem som er ekte, du blir gjennomskua tvers igjenom. Så egentlig kan du bare gå din vei. Samtaler som altid kommer opp på fest og faktisk edru" Det har vi glemt, det er lenge siden, jeg har blitt voksen. " "Jeg er glad i deg vet du." Jeg skjønner meg virkelig ikke på menneskearter jeg, gjør du?



Dere har gjort meg gal, problemene mine dukket opp et etter et, mest sansynelig er alt deres feil. Det er faktisk deres feil at jeg ikke kan en dritt, for at jeg tilbrangte altfor mange timer på kontorer, sykehus, med mer. Og gikk glipp av alt. En dag. Så kommer jeg til å bli så gal at jeg skaffer meg en pistol, og faktisk skyter dere. Da kan jeg skylde på i retten at jeg var psykotisk i gjernings øyeblikket, og slippe ganske bra unna. De leser jornalene mine, og ser at. Oi, hun har jo vært innlagt over 10 ganger? "selvfølgelig skal hun ikke i fengsel, et par mnd på psykatisk holder i massevis" Sånn er verden idag. Eller kanskje jeg bare skyter meg selv med engang? tiden vil vise, det eneste jeg vet er at det kun er deres feil, og at en dag skal dere få igjen, så jeg kan få leve videre med fred om at dere er døde. Kanskje jeg til og med besøker graven deres, og legger ned noen hatekors. En ting er hvartfall sikkert. Det kommer aldri til å bli noe bra ut av dere. 



Jeg trodde virkelig ikke at politiet måtte innblandes for å få dere vekk. Men så feil kan man ta. Det tok sin stund, men tilslutt gav dere opp. Og siden jeg bor i den lille byen, er jeg garantert at noen av dere leser dette, men det driter jeg i. Jeg kunne fortsatt i en evighet, men det er ikke noe vits, smerten forsvinner ikke.

"hva skal du bli når du blir stor?" Alle har rett til utdanning, men om den fullføres, det har ingen garanti. Jeg kommer til å ende opp som hore om jeg i det hele tatt greier det, godt betalt har jeg hørt, om jeg en dag flytter hjemmefra, kommer jeg til å ha leilighet, helt til jeg blir rusavhengig, så sitter jeg på gata. Da skal jeg tenke tilbake på dere. Bare ved å skrive dette føler jeg meg gal, egentlig så ville jeg bare minne dere på det. Jeg kommer aldri til å glemme det dere gjorde mot meg. Takk. Driter i om noen av dere leser dette, og ler. Håper dere heller får jævlig dårlig sanvittighet, men det har dere vel ikke sanvittighet til. Ikke skjønner jeg hvordan..

Innlegget ble publisert på sandramarie.blogg.no 4 april 2009. Men ble nødt til og redigere noe på det. Får da håpe at jeg ikke blir så gal at jeg skaffer meg en pistol å skyter vilt rundt meg, da. Tankengangen er nok litt endret på flere områder her (og jeg har ikke kjæreste lengre btw), men dette viser hvert fall hvor utrolig sint jeg var, eller fremdeles er. Selv om du ikke har det bra selv, så trenger du ikke bidra til å ødlegge andre sitt liv. Tenk på det neste gang og ta heller tak i ditt eget liv. 

Flere som er imot mobbing?

2 kommentarer

Im already dead

God morgen. Jeg mener såklart, god kveld. 

Hvorfor må det være så forbanna håpløst? Kan ikke noen bare svare meg på det? "Du vet at det går over igjen, du vet at det blir bedre igjen, det har jo gjort det før" forteller de til meg.. NEI. Denne gangen er alt annerledes, ingenting kommer til å endre seg, da hadde det skjedd for lenge siden! Faen ta. Jeg savner vennene mine, og livet mitt. Men jeg får det vel aldri tilbake uansett, så er vel bare å venne seg til det. Jeg hadde aldri trodd det noengang kom til å gå så langt, men så feil kan man ta, og feil gjør man, noen gjør de bare x-antall ganger først... jeg trodde det verste var over, men så feil kan man igjen ta. 



Nå skal jeg spise frokost. Kult at jeg ligger på 1. plassen på Risør lista, da. Ante meg ikke at så mange var intressert i å lese om det misrable livet mit, men koselig det :-) 


Én kommentar

Ikke prøv å si at jeg er så heldig, gå en tur i mine sko istedetfor

Og komme med kommentarer som "så heldig du er, får bare penger i rett i lomma, fra NAV."  Du kan gjøre hva du vil hele tiden, og lignende, kan dere ha dere frabedt å fortelle meg. Hva faen tror dere egentlig? tror dere virkelig jeg heller vil gå til nav, istedet for å ha en jobb, og fungere som folk flest? hvis noen tror det, lurer jeg på hva som er oppe i knotten. Tydeligvis så er det ingenting.

Jeg vet ikke hvordan det er og leve et "normalt" liv jeg, kunne du ønske du ikke visste det? det var det jeg også tenkte. Livet er ikke en lek, selv om man kan reise på ferie så ofte man vil. Jeg må gå i behandling og må igjennom et helvete. Om du heller vil det, enn og gå på skolen hver dag, lese, bli klok og innimellom jobbe. Så versegod for meg, men da vil du angre. Det skal jeg love deg, om tanken i det hele tatt har streifet deg da, noe den sikkert ikke har.

Når man føler seg mislykket for alt man gjør, og ingenting går i "boks.", så hjelper det rett og slett ikke at man kan shoppe, reise på ferie og ha fri så mye man vil. Livet handler om mer enn disse tingene. Jeg vil bare frem til at noen burde begynne å passe kjeften sin på det området. Hva vet vel egentlig du om de som går på nav? det er sjeldent jeg tar meg nær av det, men av og til kan jeg bli oppriktig skuffa, bare så dere vet det til neste gang. Det er greit og ikke skjønne en dritt, det forventer jeg ikke heller. Men drit å kom med kommentarer, som hvorfor ikke bare skaffe seg en jobb, leilighet osv.. ta en uke i mine sko, eller noe andre sine for den slags skyld, så skal du se hvordan det er selv. Mennesker som kommenterer til andre om at vi "stjeler" deres skattepenger, noe kan man da gjøre, ogsåvidere. Tror dere vi får penger fra staten for morro skyld, uten noen som helst grunn? tror dere ikke at det er endel styr med nav? 

Nettopp. Jeg spyr av dere som tenker sånn, senere er det kanskje vi som jobber og betaler DEG fordi du ligger hjemme med brekt bein. Men det har du nok ikke tenkt på, at alle kan rammes av skader og sykdommer. Ok, så finnes det tusenvis av snyltere, men det finnes de som ikke snylter også! 

Så er jeg kanskje heldig som slepper og jobbe for pengene mine. Men jeg ville mye heller ha fungert som alle andre.. sånn, da fikk jeg sagt hva jeg mener om denne saken, over og ut! 

Hva mener du om saken? drittkommentarer får jeg sikkert kun, men bryr meg ikke..


13 kommentarer

Du kan ikke se det, men det er der

Det er så vanskelig. Altfor vanskelig, og altfor hardt for meg å takle. Mennesker er redde, pågrunn av min tilstand. Jeg klarer ikke passe på meg selv lengre, noe jeg har bevist fire ganger på fire uker. Jeg har fått sjanser, og brutt dem gang på gang. 

Jeg kan ikke beskrive hva det er, eller hvorfor det har blitt sånn som det er nå. Jeg aldri har vært dårligere noengang, det er både skremmende og jævelig. Det kan ikke bli verre nå. Jeg var ute av sykehuset i en hel uke før jeg var tilbake der jeg startet igjen. Jeg kan sette en ny skadefri fra dato, for denne sprekken er tellende. Jeg ble slått ned på byen igår, noe som ødlagte hele humøret mitt. En dag i Risør, og nå tilbake til Oslo. Jeg rakk ikke engang å sove i min egen seng.. 

Jeg ser alt dramet som skjer rundt meg hele tiden, men likevel er det ikke nok til og få meg til og forstå. Fordi jeg er syk, ja.. det er faktisk en sykdom! Du kan ikke se den, annet enn igjennom øynene mine eller om jeg forteller om den, men den er der, og den er der omtrent hele tiden. Den spiser meg opp innvendig. jeg får aldri fri fra tankene mine, de følger meg overalt, de gjør meg forvirra, får meg til å hylgråte, blir redd for alt og ingenting, og sist men ikke minst så får jeg de verste tankene om og avslutte livet. Selv om jeg vet at det er ikke selve livet jeg vil bort fra, jeg vil bort fra mitt eget og det som er inne i hodet mitt. 

Det er akkurat det jeg har gjort. Jeg har tenkt at det kommer til å gå over igjen, for det går alltid over. Men denne gangen går det ikke over, det har holdt på i snart et år, og situasjonen har bare forverret og forverret seg etterhvert som tiden har gått. Kanskje er det vel bare ren flaks, at jeg fremdeles sitter her og skriver til dere.



Men hvor er det? hvor er friheten? jeg vil dra vekk fra alt, men tankene er umulig å flykte fra. De følger med meg, overalt. For alt vi vet, så kan det være enda verre og være død, enn levende.

Unnskyld mamma, og pappa. Unnskyld søster, unnskyld alle vennene mine. Eller skal jeg si takk? en dag vil jeg kanskje gjøre det, men tiden er ikke inne. Ennå. Jeg lover å prøve igjen, jeg vet jeg kan klare det, men jeg har bare ikke lykkest enda. 

Jeg vet ikke hva jeg skal skrive, jeg kan ikke utdype meg for mye heller. Alt er bare kaos. Siden jeg ikke sov inatt heller, så er det vel på tide å sovne snart. Godnatt! 


7 kommentarer

Tonight i wanna cry

Fiiin: 

It is hard to stay strong, when nothing is right and everything is wrong.


5 kommentarer

Tomt hode

Hodet mitt er helt tomt. Jeg klarer ikke tenke engang.. eller, kanskje jeg tenker så mye at det stopper opp. Ikke klarer jeg å gidde noe som helst heller, og jeg er altfor rastløs til å se på en film. Ææ, vet ikke hvor jeg skal gjøre av meg. Akkurat nå ligger jeg under dyna, mens beina mine rister etter å gå. Men jeg gidder ikke gå, men klarer ikke slappe av heller. Kan prøve å fikse den nye bloggen min da, hvis jeg gidder vel og merke. Litt hjernetrim har vel aldri skadet noen?

Kjøpte meg en chanel leppestift idag, da.

Flere som er tomme i hodet?


4 kommentarer

Når jeg blir stor, ordner alt seg

Husker da jeg var yngre, uvisst om hva som kom til å skje med livet mitt og hva det hadde å tilby. Jeg visste det kunne være ille, men at det kunne bli verre? så startet tenårene, jeg utviklet meg, og helvetet brakte løs for real. Jeg var bare tretten - fjorten år. Det eneste jeg visste var at livet ikke var noe for meg, og det jeg ønsket mest var å dø. Jeg tenkte tankene mange ganger, og årene gikk. "når jeg blir stor, da ordner alt seg", problemene vil jeg "vokse" fra meg, og jeg blir en voksen person sånn som alle andre rundt meg. Men hva skjedde? jeg er 21 år, fortsatt ung, men ikke et barn, og problemene har faktisk bare vokst i feil retning. Mange vil si jeg er voksen, men jeg føler meg ikke som det. 



Jeg føler ingen lykke, føler i bunn og grunn ingenting spessielt, det er hvert fall ikke mye. Det valget har jeg tatt selv, siden jeg går på tabletter. Hvorfor? for noe annet er for slitsomt hvis jeg skal klare følge opp hverdagen min. Jeg kan ikke huske og ha sagt setningen "jeg er lykkelig". Når er man lykkelig? man kan jo kalle seg lykkelig når man ligger på en strandbar i strålende sol med noe godt å drikke i hånden, men den lykken varer jo ikke så lenge. Kommer det noengang til å skje? jeg er voksen nå. "Selvstendig", gammel nok til å ta vare på meg selv. Men det hjelper ikke, alderen min er bare et tall. Jeg føler meg like sårbar nå, kanskje enda mer sårbar enn før. Uansett hvor mye jeg ønsker og ha et normalt liv, så får jeg det ikke til langt nok. Jeg strekker ikke til. Timesvis med psykologer, og innleggelser, det har ikke funket. Likevel har jeg flere jeg vil takke for alt de har gjort for meg opp igjennom årene. 

Jeg blir samtidig redd, hvordan er det og ha et normalt liv? hvordan føles det? er det bra? vil jeg savne den "gamle" meg, om jeg blir frisk? jeg kjenner jo ingen annen hverdag. Jeg er vandt med å gå med tunge tanker hver eneste dag. Hvordan vil det bli? sjangsen er jeg villig til å ta, men jeg får det ikke til. 

Som jeg har skrevetet om endel tidligere er jeg endel i Ski, det er fordi jeg går i lytteterapi, som kan hjelpe mot de fleste plager. Hjelper ikke dette meg, da vet jeg ikke hva jeg gjør. Nå har jeg prøvd, prøvd og prøvd så hardt, jeg gir opp en dag jeg også! 

Ingen som ikke er på mitt ståsted kan ikke forstå hvordan det er. Hvorfor det braker løs et helvete i hodet mitt når jeg skal legge meg, hvorfor jeg ikke orker tanken på og våkne opp igjen, hvorfor jeg hopper i taket bare noen tar meg på skulderen uten at jeg ser den komme, hvorfor jeg er en inneslutta jente, som er "redd" for mennesker. Hvorfor det frister og kutte i seg selv, for å påføre seg en smerten som er ubeskrivelig. Du kan si det er lattelig for min del, men det bryr jeg meg ikke om. Du aner ikke hvordan det er. Det er ikke vits og bli sur på meg for feilene jeg gjør, jeg blir bare lei meg, og det gjør vondt verre opp i det hele. 



Du kan prøve å forstå, men forstå det vil du aldri gjøre, og ikke forventer jeg det heller.

Inlegget ble skrevet 19 mars 2012, men ikke publisert før nå.


7 kommentarer

Bloggen som skulle holdes unna deprisive innlegg snudde helt om..

Bah. Jeg klarer ikke sitte å skrive om shopping og kos på bloggen når alt er helt annerledes, så nå kommer jeg til å skrive ting jeg føler for der og da. Selvfølgelig kommer jeg ikke til å dele alt med dere, men det kommer nok ikke til å være mange positive innlegg på denne bloggen fremover. Dessuten, er jeg ikke så hemmelighetsfull lengre, og det er kanskje like greit at folk vet. Bryr meg ikke serlig om de som vil le av det nei eller syns det er teit, det sier faktisk bare litt om ditt miserable liv. Ja, jeg kunne hatt en lukka blogg (noe jeg også har, som jeg ikke viser til noen), men jeg syns det er litt kjedelig å skrive til seg selv.




Nå måå jeg dusje og prøve å sove, men det er jo lettere sagt enn gjort i denne harde sengen og med det elendige sovehjertet jeg har om dagen. I morgen skal jeg hjem fra sykehus, eller galehus om du vil. De sier at det er det samme som om du har brekt et ben, jeeg er ikke helt på den tankegangen enda, men det var en lege som sa det til meg samme dagen som jeg takket ja til innleggelse etter å ha blitt spurt for tredje gang på få uker. (visste vel ikke jeg at jeg måtte tilbringe et jævelig døgn på psykatrisk akuttmottak først), og han fikk meg til å innse at det stemmer jo faktisk, også syntes jeg vel veldig synd på menneskene rundt meg, som beskymret seg hele tiden som også gjorde at jeg sa ja.

Yeye. Eller.. jeg vet egentlig ikke. Skal til Oslo for å møte behandleren min på torsdag hvert fall, og det blir nok.. artig. Snakkes i Oslo! 


Ingen kommentarer

Dear past



Jeg vet ikke hva jeg skal tenke å tro lengre. Hjernen er altfor komplisert for meg. Underbevisstheten og hva som ligger der er umulig å vite. Det beviste vet man til en viss grad, men hvor mye er ikke godt å si. Jeg er så lei av at visse mennesker skal snakke til meg, om fortiden min når jeg ikke ønsker det selv. Har du et problem med det, så ta det opp med en psykolog istedet for å bruke meg til det. Med mindre du vil meg enda mer vondt da, så klart. Vær så snill og slutt å snakk om det, det er ikke nødvendig for noen av oss. Jeg orker det ikke, og det burde du akseptere. Det gikk kanskje utover deg også, men det var meg de var ute etter.

Og forøvrig: Ja, jeg er takknemmelig for at dere støttet meg, og alt dere gjorde for meg. Det var likevel ikke mitt valg at dere valgte å være gode venner. Men jeg satt og setter pris på det, det skal dere vite. For uten dere, hadde det ikke vært noe meg. Mange er tilgitt, men noen kommer jeg aldri til å se på som et verdig menneske igjen. Man kan tilgi, men ikke glemme. Å si det var fjortisskrangler i lang tid tilbake, da skulle dere ha visst helheten på den tiden og hvordan ting ble innerst inne.

Nei, jeg mener ikke med dette at dere ikke led av det, for det gjorde dere helt sikkert, men å komme å si det nå, så lenge etterpå, gir ingen mening.

Har du ikke guts nok til å skrive det på en sms engang når du er edru, så la heller vær, for da er det virkelig ikke noe viktig. Det ender som regel opp med at halve samtalen uansett har vært bortkastet, og sjansen for en samtale er litt større når man ikke har 5 i promille.

Jeg skal ha det ut av livet mitt, noe jeg også delvis har klart, men det som har fulgt med skal og helt vekk, og det skal jeg klare!

Over og ut


2 kommentarer

Når du trodde ting ikke kunne bli verre

Og du prøvde å se det lille lyset i enden av tunnelen, så ble det plutselig dobbelt så ille som det var fra før av.. du vet når du er så langt nede, og du ikke tror du kan komme i et dypere hull, så skal fortelle deg, at joda - det går an, og ikke bare en gang, men to. Tankegangen til mennesker er rare, eller fucked om du vil. Jeg skjønner meg ikke på det, hvert fall ikke på min egen. Alt er bare kaos, og forvirrende, og ingenting blir noengang riktig oppi der, hvert fall ikke hos meg. 



Jeg skjønner faen ikke hva jeg har gjort galt, for å fortjene dette. Men noe færlt må det tydeligvis ha vært, for det er tydeligvis ikke meningen at jeg skal få ha et liv uten å bli plaget av den jævla psyken hele livet. Ting kan selvfølgelig være ok til tider, men har jeg det bra, så blir som regel dobbelt så ille i en mye lengre periode. Det burde vært omvendt. Kanskje det er meningen at jeg skal leve sånn? det er jo det jeg er vant med, kanskje kroppen min ikke vil noe annet. Skjønner ikke hvordan det kan være en mening med det, jeg da.. for snart blir jeg drept av håpløshetsfølelse, kanskje det er noen inne i der, som spiser hjernen min sakte men sikkert opp. Noe er hvert fall galt der inne, og jeg er ganske sikker på at noen andre har hjulpet veldig til for at det har blitt som det har blitt.

Jeg har hundre spørsmål, men får vel aldri noe svar på de.


Fuck my life, og fuck dere som hjalp til å forme meg til den jeg er idag.


Ingen kommentarer

Følelsen av å miste kontrollen

"Jeg skal ikke bli så full", jeg skal bare kose meg med vennene mine, og ha kontrollen til en viss grad. Før du vet ordet av det sitter du der med fingeren i halsen fordi du er så full at du såvidt vet hvor du er. Plutselig løper du rundt som en tulling, både her og der. Du snakker med alle, sier ting du aldri hadde sagt ellers, forteller om alt mellom himmel og jord, begynner å gråte, ler, blir forbanna og vil bare legge deg ned å dø, fordi sinnstemmningen din blir så fort forandret, og når den er nådd bunnen, da er det virkelig bunnen. Om de andre får vite dette, bryr du deg heller ikke om. Du trekker deg vekk, og finner en plass du kan være for deg selv. Alene. Som du alltid er, og føler deg. Hvorfor skulle noen skjønne seg på deg, og hvorfor skulle noen bry seg? du er jo bare et menneske, som alle andre, og alle har sine problemer. 



Tankene strømmer igjennom hodet ditt, og før du vet ordet av det har du dratt opp de nyinnkjøpte barberbladene dine, du putter det inne i hånden din, og trykker til alt du kan, det strømmer tanker igjennom hodet ditt som, "klarer jeg ikke la være?" "er jeg så dum og svak?" jeg har jo greid meg så lenge uten. Du kaster i deg litt sprit, legger til kraften i hånden, og drar alt du kan over armen. Blodet pipler ut som det aldri har gjort før, du får litt panikk, begynner og føle deg fysisk dårlig, samtidig som du elsker å se at blodet bare strømmer ut som en vask, og du nyter smerten og at du har gjort deg selv vondt. Du føler deg rolig igjen og mye bedre. 

Følelsen kan ikke beskrives, eller sammenlignes. Situasjonen kan ikke settes seg inn i, med mindre du er der selv. Det er uforståelig og ubegripelig. Hvem er det som vil gjøre seg selv vondt? normale mennesker ville fått vondt fysisk om det hadde skjedd dem, og de ville klagd over arret etterpå. Selvskaderen bryr seg ikke om dette. Det er som at den psykiske smerten er så stor, at det føles bedre å skade seg fysisk. Det blir synlig, men samtidig bruker du masse krefter på og skjule det for alle andre. Fordi dette er din hemmelighet som ingen skal få tilgang på. Du kan skade deg, og skade deg, det gjør ingen forskjell. 



Du tar en titt ned på armen din, og ser at kuttene er så åpne og sprikende som mulig. Du må komme deg på legevakta for å sy de igjen. Du får søte knuter på armen din. Dagen etterpå føles alt ti ganger verre, hvorfor gjorde jeg det? var det verdt det? nok engang har jeg vært en byrde, og de rundt meg har måtte passe på meg. Du er kommet tilbake til deg selv igjen, og blitt den stille jenta som ikke sier stort eller svarer på spørsmål fra legen. 



Om vannet i badekaret bare var rødt.

Hvert arr har sin egen historie, og sin egen smerten. Du både hater og elsker arrene dine om hverandre. Arrene vil alltid være der, og minne deg på det som engang var, og kanskje fortsatt er. Det er en utvei, det er alltid en utvei. Men å finne den kan ofte være mer krevende enn man tror. 

Det er lettere å gi opp. Men du er ikke alene. Husk det. 

Edit: Ja, jeg lever. 


4 kommentarer

.. Håpløsheten

Du vet de dagene hvor du våkner opp, du er lysvåken, men du gidder ikke reise deg opp. Det eneste du gjør er å ligge der og stirre ut i lufta, mens tankene daler igjennom hodet. Du har såvidt hodet på utsiden av dynen og ser igjennom vindussprekken. Du hører barna i barnehagen, og du kunne ønske du var en av de. Gårsdagen hadde du det fint, og du hadde en følelse av at du ikke bare eksisterte, men du levde. Du lo til langt utpå natt, spiste godteri med vennene dine og hadde det bra. Så våkner du dagen etterpå. Det er som at hele verden skal rase sammen, hvorfor? det kan man spørre om. Jeg har ingen svar på det. Alle følelsene blusser opp igjen, og gjerne til det dobbelt så ille. Fortjener jeg ikke og ha det bra? Hva har jeg gjort galt? Hvorfor skjedde det med meg? Hvorfor blir det aldri bedre? Jeg kan stille meg spørsmålene gang på gang, og tårene presser seg like mye frem hver gang.

Men de kommer ikke, for jeg er ikke svak. Jeg gråter ikke med mindre det er så ille at jeg kunne ha hoppet fremfor et tog. Når fortvilelsen, frustasjonen og håpløsheten er verre enn noengang. Skal det noengang gå bra? det kan jeg også spørre meg selv om. Jeg sier alltid til meg selv at jeg ikke skal gi opp, og la det vonde vinne. Som regel kommer jeg meg opp igjen etter en knekk, men hva med den dagen det ikke er tilfelle? når knekken blir så stor, at det er umulig og komme seg på beina igjen?



Jeg sier ikke at det ikke er håp, for det er det alltid. Det jeg vil frem til er at alle ikke er like heldige, livet starter med blanke ark, men kan fort ende opp i sorte. Noen kommer seg knirkefritt igjennom, men alle har sine nedturer, noen får de verste oppoverbakkene, mens andre får en liten nedoverbakke. Slik vil det alltid være, og det vil alltid være noen som ikke forstår. Ingen kan vite hvordan livet ender, eller hvordan det vil forme seg med tiden. Alle er ikke like heldige med hva de må igjennom for å overleve.



Alle gjør dumme ting i livet, og tenker ikke over konsekvensene. Sånn er det bare og vil alltid være. Likevel er det ikke alt man kan styre bevisst selv, noe ligger i minnet og må graves frem igjen, for så og sette et plaster på det. 

Det er tabubelagt, men jeg er sikker på at det er fler som kjenner seg igjen her. 


11 kommentarer





24 år gammel sørlandsjente fra Risør, bor i Oslo. Bloggen svever som oftest på en rosa sky men av og til skriver jeg rett fra hjertet.




Kategorier



Siste innlegg


Design

    Grunnkoder er laget av http://albissdesign.blogg.no/, resten er redigert av meg


hits