Psykisk (sandras.no)

Til en selvskader og til dere som dmmer de som skader seg selv

Det er s lett be en selvskader om la vre skade seg selv. Det dere ikke vet uten ha sittet i gjrma selv, er at det er ekstremt avhengighetsskapende. Det kan jo sammenlignes med nikotin og rykepinna er farlig den ogs,er den ikke?

Nr man er svingdrspasient hos legevakta p grunn av selvskadningsproblematikk mter man mange forskjellige leger. Eller skal jeg si helsepersonell. Noen er totalt kalde, mens andre oppfrer seg som om du er den eneste p jorden med problematikken. Eller som en pappa. Eller som mamma ville ha gjort. Noen tar deg serist, andre ikke. Noen slurver, andre ikke.Men legevaktbeskene m til.Det har seg nemlig slik at vi ikke nsker ende opp med avkuttet arm og store infeksjoner.En selvskader har ikke hpet om miste armen sin eller f store infeksjoner.En selvskader vil heller ikke bre p alt alene selv om de lukker seg for omverdenen. De utrykker noe som ikke gr med ord. Om vi hadde blitt forsttt s hadde det gjort alt mye enklere.Det skjer dessverre alt for ofte at en selvskader holder seg hjemme og dropper legebesket. Det er en veldig vanskelig prossess komme seg til legen. Mange drar og mange blir hjemme og spr om rd p nettet. Dere aner ikke hvor mange innlegg jeg har lest om selvskadning som er skrevet av tretten og fjorttenringer. Som har hele livet foran seg. Det gjr meg s trist at det skal vre snn!Folk er blitt redde for oppske hjelp og jeg klandrer dem ikke. Man vet jo aldri hva slags lege man mter p der ute.Jeg nsker helst ikke vite hva en lege tenker om selvskadere. Det er selvflgelig delte meninger der ogs.



Mange leger er det jeg vil kalle for slemme mot oss! Det siste som hjelper er kjefte, eller fortelle noen andre dumme fraser.
Det gjelder forsvidt uansett relasjon. Jeg har hrt om leger som nekter sette bedvelse fordi det er selv forskyldt.Har man allerede klart kutte seg s dypt, at det m sys, s kan man vel klare sy de uten bedvelse ogs.Slike utsagn gjr meg skuffet. Lei.Det er ikke rart det er s tabulagt. Jeg har ikke opplevd det enda, men kan tenke meg at det gjr situasjonen verre og jeg hadde sikkert godtatt det ogs - av den grunn at jeg gjorde det selv. trkke p noen som allerede er nede mener jeg ikke er en god holdning i helseyrket. Man fler seg ikke akkurat mer verdifull av den grunn. Man har ftt smerten sin. Man er kurert for en liten periode, det er allerede fordyd og lettet p, i form av blod og trer. Det gjr vondt nok fra fr av. Innvendig. Trenger virkelig legen gi deg enda mer smerte? Bare fordi man er en selvskader skal man ikke behandles annerledes.Hadde du gjort det mot en lite barn, som hadde falt og sltt seg?Nei, tenkte meg det. selvskade er ikke et nske, det er en trang. De fleste angrer etterp, men da er det allerede forsent gjre det ugjort. Vi kan jo se bedre enn andre, hva som er overfladiske kutt, og hva som m sys. Det sier vel kanskje litt om hvor mange ganger man har gtt igjennom prosessen? Men gidder dere ikke sy, da gidder vi ikke si noe heller.

Selvskadningen kan nesten sammenlignes litt med alkohol, bare at man er rusa p pne sr og blod. Det hres jo helt sykt ut fra en frisk person sitt perspektiv. Men det er realiteten. Selvskadning kan gi en av to ruser: selvskadningen har hjulpet deg, du smiler og er glad som om ingenting har skjedd, eller du blir veldig lei deg og vet ikke hva du skal gjre.Fr eller siden kommer smellen tilbake p deg uansett reaksjon. Det er bare snakk om tid. Det m rekke synke inn fr man reagerer p hva som har skjedd.

Det er s lett for en selvskader ta den enkle utveien, en utvei som man vet fungerer. bare dve den smerten man gr og brer p innvendig over p armene sine. Eller hvor det mtte vre. I mitt tilfelle er det nesten kun nedre del av armene som er rammet. Enda. Det er 11-12 r siden jeg startet. Nesten halve livet. Ganske utrolig at jeg har klart holde meg p et spass lite omrde. Lite tenker jeg. Men det tenker nok ikke du. De er tildekket arr. Arr p arr. Synlige arr og bleket arr. Hvite og lilla. Ugrodde sr. Grodde sr. Alle arrene som har vrt innom legevakta har en liten historie bak seg. Mine historier. Min innvendig smerte. Alle huskes ikke lengre. Noen er fortrengt og andre er glemt. Glemt blir det vel aldri helt. Men jeg tror i hvertfall det. Men tror nok ikke kroppen glemmer lite lett som hjernen. Innerst inne ligger alle minnene. Det er s mange av dem, mange flere enn jeg noen gang hadde trodd jeg kom til ende opp med.



Jeg har sikkert sydd over 100 sting. Nr jeg startet trodde jeg aldri at jeg kom til klare kutte meg spass dypt. Men det er slik det er, det starter i det sm og utvikler seg til et helvete. Jeg har n gtt ut av tellingen, men beskene har vrt mange. Alt for mange. Man vil helst slippe bli kjent igjen p legevakta. Slippe vre den som kommer gang p gang og journalen sjekkes, og du vet at de har lest at det ikke var lenge siden du var der sist, for samme problematikk. Gang p gang. Det er skammelig. Faktisk veldig skammelig dra opp ermene sine vise frem pne sr. Man fler seg s srbar i de yeblikkene. Det er som at noen kan se rett p problemet ditt men du kan ikke kjempe i mot det. Fordi du m ligge stille med armen pen. Tankene kan til og med svirre s langt bort, at man ikke syns man har skadet seg nok.
Her kan jo sosiale medier, f endel av skylden. Det blir opprettet egne profiler p blant annet Instagram, som kun inneholder kutt og blod.

En selvskader har hpet om at ting skal bli litt bedre. Litt bedre blir det ogs. Men innerst inne s delegger det mest. Selve skaden er ikke s farlig. Den sys og plastres s gror den i lpet av noen uker. Selv har jeg ikke flelse i deler av armen. Dette var ikke noe jeg nsket gjre, men jeg mistet kontrollen. Den gangen trodde jeg faktisk at jeg skulle bl ihjel.Men man bryr seg ikke. S jeg sitter ikke her og sier at det virkeligikkekan g galt og at det ikke er farlig. Man kan kutte feil. Men de fleste holder seg unna hndleddsomrdet,vet du hvorfor?fordi hensikten er ikke d, de nsker bare f det litt bedre inne i seg. Man forsker og overleve noe som er utholdelig fra innsiden. De som kutter over pulsen, har andre intiensjoner enn og kun selvskade.

Alle flelsene som har blitt fortrengt, som bygger seg opp innvendig til et stort kaos er nok det strste problemet. Flelser som ikke kan uttrykkes p annen mte lengre. Det er det som er den strste skaden. Alle flelsene som ble s vanskelig takle, at man ble ndt til ty til skade seg istedenfor lse det p ennormalmte. Men til slutt blir dette normalt for deg. Det er rsaken som er problemet til en selvskader, ikke srene. Det er ikke kroppen som blir mest skadet. De fleste bryr seg ikke om srene. De er uviktige. De skjules og de forsvinner igjen. Det er deg selv du skader uten vite det. En innvendig skade som er mye vanskeligere fikse igjen.Det er hva selvskadningen handler om innerst inne. Nr jeg vokste opp var femonemet at selvskadere var oppmerksomhetsyke emoer. Jeg ble lei meg, nr folk sa det til meg, men jeg viste det selvflgelig ikke. Noen er kanskje slik, men ytterst f er s desperate at det er hovedgrunnen til at dem skader seg selv. De fleste skjuler at de har problemet. Selv skjulte jeg det over lang tid, og jeg fortsatte skjule det selv om folk visste om det. Jeg viste ytterst sjeldent frem armene mine og det tok langtid fr jeg aksepkterte arrene og viste dem frem og det hender jeg enda skjuler dem etter s lang tid.Jeg har alltid vrt en aktiv jente, s det og mtte g i genser og teip p armene 24/7 var ganske vanskelig.For ikke snakke om skifte eller dusje.Ikke minst, s gikk jeg tom for unnskyldninger tilslutt. Jegfikk heller anmerkning p skolen for kutte meg. Da var det ingen som fikk vite det, og jeg tok heller i mot kjeften fra lreren etterp og latet som ingenting. Dere kan jo bare tenke dere hvordan det var og i tilegg f slengt mye dritt etter seg, samtidig som man skjulte et s stort problem.

Om noen lurer p hvordan jeg startet, s var det ikke snn at jeg plutselig fant ut av at jeg skulle g hjem kutte meg opp. Jeg lekte med passer og jeg m ha flt en slags tilfredsstillesle, for derfra gikk jeg over til barberblader. Og derfra ble jeg avhengig. Ogetterhvert som tiden gikk, s merka jeg at jeg fikk det bedre p den mten.Derfra utviklet det seg videre og jeg begynte skjule hva jeg gjorde, fordi jeg begynte skjnne at det jeg gjorde var "galt" og at ingen mtte f vite det.

Og ja, de aller aller fleste som skader seg selv har hatt eller har en vanskelig oppvekst og har ftt psykiske symptoner som flger! Det kan vre alt fra depresjoner, angst, spiseforstyrrelser, selvmordstanker, overgrep, mobbing, vold og kjrlighetssorg. Mange dissosiasjoner nr de skader seg selv. Er ruspvirket. Eller psykotisk.Lista er lang over hvorfor noen velger pfre seg selv smerte! Hvor lett tror dere det ikke og fortsette, med noe som man ser p som en lsning, p den innvendige smerten som likevel ikke kan utrykkes med ord? Og ikke minst, noe som man vet fungerer for lette p det? Se p det som nr du tar deg en paracet, fordi du har litt vondt i en brekt arm.Vi har litt vondt innvendig. Det bare syns ikke p utsiden.

vre selvskader er en jvlig kamp kjempe seg igjennom hver eneste dag. Tro det eller ei, s hjelper det mange. Dessverre altfor mange. Men det er ikke slik det skal vre.Ingen skal behve skulle skade seg for f det bedre inne i seg. Ingen fortjener det.Hverdagen skal ikke best av trer, blod, barberblader og plaster. Pengene dine skal ikke gang p gang legges igjen p apoteket og legevakten. Det skal ikke vre ndvendig bruke s mye energi p skjule et s stort problem.

vise frem armene mine er ikke det frste jeg gjr nr jeg mter nye mennesker.Det er ganske situasjonsbestemt. Enda. Detsverre. Vi sker ikke oppmerksomhet, bare fordi vi gr i t-shorte i 40 grader. Det hender jeg velger shorts, fremfor t-shorte -men hvorfor gidder jeg det? for og tilfredstille andre, meg selv, eller fordi jeg er redd for hvordan andre skal reagere?

Ikke skam deg over arrene dine. Det er ikke verdt gjre det eller bruke energi p hva andre skulle tenke mene.Arrene vil alltid vre med deg men de er ikke definisjonen p hvemduer. De er en del av deg n. En del av livet ditt. Kanskje ikke den delen du setter strst pris p, men den hrer med deg og du kom deg igjennom det. Du er ikke svak hvis du skader deg igjen, det er et tegn p at du har vrt sterk altfor lenge.

N snakker jeg frst og fremst om de som kutter seg selv, siden det finnes mange andre mter skade seg p ogs. Jeg kan heller ikke gre alle under en kam. Dette er kun mine tanker, erfaringer og flelser rundt det. Det stemmer nok ikke for alle. Men jeg er sikker p at det er mange selvskadere der ute som kjenner seg igjen i det jeg skriver.Mye av det jeg skriver er vanskelig tenke for en som sitter midt opp i det og det har jeg full forestelse for. Det er en vanskelig kamp komme igjennom! Det er ikke lett, men det er mulig p et vis. Jeg har sett mange tilfeller av det. Det verste er at jeg selv som selvskader, vet at det er mulig slutte. Jeg hadde kun noen f tilbakefall over en periode. Jeg sluttet med kutte meg opp flere ganger om dagen, legevaktbeskene var det ingen av lengre og jeg hadde ikke vrt der p sikkert tre r - fr jeg fikk en sikkelig sprekk og var tilbake i helvete. Tilbakefall er noe de aller fleste fr engang i blant i starten, i mindre eller strre grad, man m bare ikke gi opp for det.

Alle mennesker takler problemer og situasjoner de blir utsatt p forskjellig. Det skal ikke vre ndvendig dmme, hva med og bare akseptere at vi er forskjellige? at man ikke forstr, betyr ikke at man trenger rakke ned, eller fortelle personen at de ogs har hatt det jvelig, men at de ikke kuttet seg for det. Det er lite vits i og si at det bare er og la vre, og at man heller bare kan snakke om problemet, for s lett er det ikke. Det hjelper s lite komme med kritikk, det kan gjerne gjre vondt verre, s man kan like gjerne holde det for seg selv. Det er s skremmende hvor sterke meninger folk har om selvskadning og hvor mye som blir snakket om det p feil mte, det verste er nr dette skjer nettopp mot en selvskader.Har du ikke peiling, s ikke snakk - utrykk deg hvertfall p en mte som viser at du er villtig til skjnne, ellers er det bare gi opp. Sansynligvis blir du ikke klokere og du har bare endt med sre den andre personen. Er det verdt det, bare for og kunne si meningen sin?

En ting er barn - de tror p at det var katten, eller at du trynte p grusen. Men voksne mennesker? De vet bedre! Jeg syns alle burde tenke seg om fr de dmmer en selvskader, eller glor ned armene s mye at det blir ubehagelig for den andre parten. N tenker jeg ute p byen, p stranda, eller hvor det mtte vre. En selvskader har sannsynligvis brukt lang tid p og akseptere seg selv og arrene sine. For ikke snakke om de som spr, er detvirkeligndvendig? er det ikke pentbart hva som har skjedd? jeg tenker selvflgelig frst og fremst p fremmede.

Forventer egentlig ikke noe mer forstelse, men det er verdt forsket.Om jeg kan fenperson til tenke litt annerledes, s er det verdt det.Jeg skjnner ogs at det er vanskelig forst, bare for ha sagt det. Kos, klem og det er s synd p meg, det forventer jeg heller ikke. Men gjensidig respekt? n m jeg kutte av her, ellers blir det altfor langt. Fler jeg har ftt med det mest relevante i hvertfall.


Vi har alle vre historier.

Du har dine og jeg har mine.

Vi er alle forskjellige.

Tenk deg om.



15 kommentarer

Monster

Depresjonen melder sin ankomst gang p gang,og med en depresjon s flger barberblader og overdoser med p kjpet. Jeg m f det bort, den fle smerten som har bygd seg opp innvendig. Jeg vet ikke hvor den kommer fra, den bare er der. Akkurat som den sitter og venter, for s og angripe. Det er helt meningslst. Tankene svirrer i mellom liv og dd. Hva skal jeg gjre n?Jeg kan ikke be om hjelp, for jeg har ingenting be om.Jeg m bare vente til det gr over igjen. Det fles ut som hele evigheten. Men det gr over, det vet jeg.Fr jeg vet ordet av det svirrer kroppen i mellom liv og dd. Det er forsent. Stillheten var likevel den enkleste avgjrelsen, men til bry ble jeg likevel.

Jeg er lei av kjenne deg over hele kroppen, hele tiden. La meg vre. Gi meg lengre pusterom.

Hvem er du lille monster, og hva vil du meg?


6 kommentarer

Takk til psykologen min, liksom

I lpet av mitt liv som psykisk syk har jeg mtt p utrolig mange mennesker. Mange flinke og forestelsesfulle, men ogs det jeg vil kalle for bitchy. Nr jeg flyttet til Oslo fikk jeg utdelt en ny behandler p dps! For vre nyaktig s var det en psykatrisk sykepleier. Jeg husker jeg var s utrolig redd for mte opp til frste timen, og det som mtte meg var en dame. Det frste hun ppekte var at jeg mtte slutte tukle med andre ting nr vi snakket! Jeg var jo nervs som faen og selv henne burde skjnne det nr det stod i henvisningen at hun skulle gi meg tid og at jeg i tilegg har diagnosen sosial forbi. Jeg er ikke en person som lar frsteinntrykket delegge alt, s jeg bestemte meg for gi henne en sjanse. Med tiden som gikk ble jeg drligere og drligere og vrt forhold ble ikke akkurat noe bedre. Nr jeg flte jeg kunne pne meg litt mer for henne s fikk jeg bare kjeft. Hun kjeftet p meg hver gang jeg hadde gjort noe galt. Som skade meg selv eller drikke for mye. Det var ikke akkurat snn at jeg fikk veldig lyst snakke med henne om det lengre. Det var lettere skjule det. Jeg holdt faktisk ut med henne i to r, i hp om at hun kunne gjre meg bedre, jeg tenkte at hun tross alt visste hva hun drev med og jeg ble drligere og drligere for hver dag som gikk, s hadde ikke s mye tape. Jeg skjnner ikke hvordan, men det skjedde selvflgelig aldri.

Hun sa at jeg mtte snakke og siden jeg ikke snakket s mye med henne, s fikk jeg beskjed om skrive. Dette gjorde jeg, fordi jeg selv nsket bli bedre og finne ut av problemene. Jeg flte vel egentlig at jeg var ndt til skrive noe helt perfekt. Ikke nok med det, men nr jeg skulle gi det til henne, s tvang henne meg til sitte hre p at hun leste det hyt, for det skulle vre bra for meg hre det. Jeg satt jo skrev det selv og det var flt nok dele mine innerste tanker med henne om ting og hun fikk jo svar p alt hun lurte p, men var jo ikke bra nok det heller. Jeg husker spesielt godt en episode jeg opplevde og slet ganske mye med fortelle det. Vet dere hva hun svarte meg? "Jeg er sikker p at du har opplevd verre".S byttet hun tema, akkurat da tror jeg at jeg ble litt sjokkert. Det driter vi i liksom. Takk skal du ha! Det tok noen r fr jeg dro opp den episoden med noen andre igjen!

Hun ga meg etterhvert bi-diagnosen (ikke 100% fastsltt) boderline og behandlet meg deretter. Hun behandlet meg som en dritt. Hun skulle f meg til skrive min egen sknad for bli innlagt p en avdeling. Det ble jo aldri gjennomfrt, men vi startet p den. Dette var for sjekke motivasjonen min. Hun vurderte ikke engang gi meg en sjanse frst og jeg hadde ikke planer om legge meg ned trygle til hun.

Hun s s ned p meg. Hun blandet seg opp i konominen min til og med og det hendte hun kommenterte klrne mine og snt. Det hadde hun virkelig ingenting med! Siden hun tydeligvis ogs syntes at jeg brukte s mye penger p alkohol, vurderte hun stoppe sttten jeg fikk fra nav. Hun kalte meg en bortskjemt drittunge og mente at jeg var en "dritt" mot foreldrene mine. Jeg var s uempatisk ovenfor dem, siden jeg gjorde s mye dumt mot meg selv. Jeg mtte rett og slett bli voksen og hun sammenliket meg med sine barn. At hun aldri hadde latt sine barne oppfre seg slik. Jeg som gjorde jo alt for klare og fullfre videregende ble ganske sint. S at jeg ikke prvde, det kan hun bare ha seg for god til mene! Er det noe jeg har hatt jvelig drlig samvittighet over s er det jo nettopp ovenfor foreldrene mine. Jeg kan ikke styre at jeg fr s vondt innvendig at jeg ikke ser noen annen lsning. Det fikk begeret mitt til renne over og jeg sa i fra til pappa. Nr han ringte henne, fikk hun seg en overraskelse. Nr jeg sa jeg savnet vennene mine i Risr, fikk jeg tilbake "du er syk". Ble det plutselig en hindring n? da er det kanskje grunnen til at jeg oppfrer meg som jeg gjr ogs da? og akkurat som jeg ikke kunne ha et liv selv om jeg sliter? hun fortalte meg at jeg ikke kom til d av overdosene mine. Neivel, det er jo fint. Tenk om jeg bare fant ut av at da kan jeg jo bare fortsette, jeg dr jo ikke uansett. Jo, man kan faktisk d av en overdose. Hvor dum er man? man sier ikke slikt til en som nrmest har kroniske selvmordstanker i tilegg til det s fikk jeg styre mine egne medisiner. Selv henne burde skjnne at det kom til g mye lengre en dag og det gjorde det jo ogs! Kan jo legge til at det gikk sikkert et r etter jeg mtte henne, fr jeg tok min frste overdose. Jeg skylder ikke p henne, men hun gjorde ikke akkurat en god jobb.

Hun s rett og slett ned p meg og mitt liv og prvde ikke akkurat muntre meg opp til og la vre skade meg, men stikk motsatt. Hun hakket p meg, irriterte meg og sa ting rett ut, slik hun mente det og behandlet meg som en diagnose. Det var flere ganger jeg begynte grte etter timene hennes, for hun var s hard mot meg. Det var flere ganger jeg vurderte skade meg, for hun hadde gjort meg i s utrolig drlig humr. Jeg mtte sette meg ned ute fr jeg gikk videre for roe meg. En kveld jeg var ute og hadde vrt hos henne en av dagene skjedde det faktisk at jeg kuttet meg opp. Det var fordi jeg var s lei meg og irritert etter timen med henne, og det sier vel sitt?

Tilslutt fikk jeg nok og tilbringte mer og mer tid i Risr. Jeg visste at hun skulle slutte p dps, men vi fikk aldri hatt noe sluttsamtale. Hun gadd heller ikke og ta seg bryet til ringe meg fr hun skrev meg ut, siden hun hadde hrt via en telefonsamtale at jeg hadde flyttet tilbake til Risr. Noe jeg ikke hadde gjort fast. Jeg var bare der litt mer enn vanlig, siden jeg var "sykmeldt" fra alt annet. Nr man vurderer og ta opp samtalene p bnd, da har det gtt over streken. Det gjorde jeg aldri og jeg hadde vel aldri blitt trodd heller, om jeg hadde nsket bytte behandler.

Men noe godt kom faktisk ut av de to rene ogs! Hun stttet meg nr det kom til nav og hun skrev sknaden og sendte den til skolen jeg gr p n. Men dette var virkelig ikke en samtalepartner for meg, og jeg har hrt at jeg ikke er den eneste som har opplevd dette og det gjr meg s forbanna. Jeg skjnner at hun har sin mte jobbe p, jeg har og hrt hun er veldig direkte, men jeg skjnner virkelig ikke hvordan man kan velge dette yrket, nr man har et slikt menneskesyn og et slikt syn p hvordan man skal lse problemer. Hun gjorde ikke meg bedre, men verre. Er det slik det skal vre da?

Hvorfor jeg poster dette innlegget? Mange lurer p hvorfor jeg er s tilbaketrukken, s stille og s lei nr det kommer til snakke med nye behandlere. Her er en av mange grunner.Jeg mtte bare f det ut, og opplever du det samme, ikke la personen herse med deg slik med mindre det fungerer for deg. Det er s ikke verdt bruke tiden sin p! Det er noen r siden jeg sluttet hos henne, s det er ikke alt jeg husker. Men bare det at jeg husker s mye det tar jeg som et drlig tegn. Mener du at jeg ble behandlet p en fin mte s driter jeg faktisk i det, for det var ikke slik jeg flte det i lengden og det er vel hva jeg fler som er det viktigste.Innlegget ble veldig surrete, beklager for det.


29 kommentarer

Tom for ord


Jeg velger og ikke skrive noe, jeg. Fordi jeg har ingenting skrive. Jeg har prvd flere ganger - bde overfladisk og dypt. Siden blir bare blank igjen. Ordene blir misslykka. Jeg er helt tom innvendig. Hodet mitt sprenger egentlig. Men jeg klarer ikke skrive.


3 kommentarer

Du kjenner ikke fremtiden og hva den bringer.

Jeg titter meg dagelig igjennom bloggere. Ikke f heller. Noen er sytebloggere, andre er motebloggere eller bare hverdagsbloggere. Lista er lang. lese om andres liv for meg til tenke over mitt eget liv. Egentlig burde jeg ikke lese andre sin blogg i det hele tatt, det fr meg bare til innse hvor utrolig misslykket jeg er. Men jeg gjr det likevel og innser at jeg faktisk har mistet meg selv. Hvis jeg drar noen r tilbake i tid s hadde jeg det utrolig vanskelig. Jeg var innlagt p ungdomsavdelingen sikkert ti ganger, jeg drakk meg full i helgene og var ut og inn av legevakta. Men likevel, s er det ikke de vonde minnene som har satt strst spor. Jeg husker jeg elsket spille hndball, selv om jeg alltid mtte teipe armene mine eller bruke genser. Jeg hadde noen gode venner og en kjreste som jeg alltid ble glad av vre med. Jeg klarte koble av. Jeg orket st opp, jeg orket gripe dagen. Jeg hadde mye mer energi og klarte fint holde ut en hel dag med aktivitet. Jeg s frem til spesielle hendelser, jeg gledet meg over at det var ferie, og jeg gledet meg over s mange smting. Jeg brukte ikke masse penger for fle meg bedre. Jeg lot aldri selvmordstankene mine g til handlinger. Jeg lot ikke det vonde delegge alt for meg. Jeg satt meg ikke s hye krav som en i min tilstand virkelig mtte kjempe hardt for klare. Jeg straffet ikke meg selv hvis jeg ikke fikk det til. Jeg lot det g, jeg s ikke p det som verdens undergang.

Men n? hva er det egentlig som har skjedd? jeg er ikke den jenta lengre. Jeg fler at jeg har blitt en helt annen person over noen r. Men det rare er, at jeg fler det er psyken som har gjort det. Jeg har forandret meg utseendemessig, men de strste forandringene er nok innvendig. Endringene har kommet gradvis, og jeg har svidt merket at det har skjedd. Jeg gidder ikke trene lengre, jeg har ingen energi til gjre noe ekstra. Jeg er ikke med venner annet enn nr jeg er i Risr, selv da er jeg slapp. Jeg shopper hele tiden og fikser p utseende for fle meg bedre. Funker det? ja, i et dgn eller to. S svaret er vel nei. Jeg husker jeg nsket forandre meg, fordi jeg ikke ville vre den jeg var. Jeg ville snakke vre glad. N trekker jeg det tilbake, fordi jeg klarte det, p bde godt og vondt. Men hos meg sitter desverre bare den vonde siden igjen n. Det har den vel alltid gjort, uansett hvordan andre har sett meg.

Jeg har innsett at etter jeg tok min frste overdose, s kommer jeg aldri til bli den samme igjen. Alt har blitt s falsk etter dette. Jeg fler faktisk ikke at jeg har vrt ordentlig glad siden. Jeg er ikke meg lengre. Jeg har selvflgelig ledd og hatt det koselig, men det er noe med hvordan jeg fler meg, nr jeg ler. Det er umulig beskrive. Jeg er alltid p vakt p en mte. Jeg fr sjendent pauser fra de vondene tankene mine, jeg merker at de er der til enhver tid. Den natten satt dype spor i meg, og jeg kan enda huske hver detalj fra nr jeg vknet dagen etterp og ikke skjnte noe. Men hvorfor akkurat den dagen i juli for to r siden? jeg tenkte at det var n, eller aldri. N ble det, men aldri igjen ble det ikke. Jeg tror kroppen min prver fortelle meg noe. Jeg tror den jobber med det hver dag, og det er dette som delegger for meg, som gjr at jeg sliter med angst og deprisjoner enda. Vanligvis gr en deprisjon over, min gr i blger og forsvinner aldri helt.

Hva n?


7 kommentarer

Alt fltes som et stort sort hull

Jeg advarer mot at innlegget kan virke triggende for noen, og les med respekt. Takk.

dgnet var snudd, og den eneste tiden jeg flte meg rolig p var om natten. Det var mrkt ute, og ikke noe brk. Det var ingen som maste p meg og jeg fikk vre i fred. Jeg prvde flere ganger sovne fr det var morgenkvisten, men kroppen ville ikke. Den bare vridde seg i smerten. En innvendig smerte jeg ikke visste hvor kom fra. Jeg s ikke dagslys p flere dager, og vekta viste mindre og mindre. Alt fltes svart, jeg prvde smile, men smilene var ikke ekte. Det gikk noen uker fr jeg fikk enda en sjanse til dra ut for drikke. Alt gikk fint til et punkt hvor jeg bare bestemte meg for hva, og hvordan jeg skulle gjre det nr jeg kom hjem. Hvordan ville det gr denne gangen? jeg lp ned i kjelleren og samlet opp de tablettene jeg visste jeg hadde i stillhet, fr de andre kom for legge seg. Jeg la meg p sofaen og klamret meg til kaninen min jeg hadde i armene. Jeg skrev et lite avskjedsbrev p pcen min og puttet i meg de tablettene jeg hadde funnet. Jeg sa jeg ville sove p sofaen og latet etterhvert som jeg sov, og ventet en stund fr jeg gikk opp p badet. N hadde alle sovnet, tenkte jeg.

Jeg s i alle skapene og oppdaget at mine egne tabletter hadde blitt gjemt, s jeg fortsatte lete. Jeg fant ikke noe mer en to pakker med smertestillende. Men jeg prvde likevel, noe skade gjr de nok uansett. Tablettene ble svelget, en etter en. Tilslutt ville ikke kroppen mer og jeg mtte finne frem en kopp som jeg kunne ta vann i. Denne var det hull i, s alt vannet gikk p gulvet. Tablettene l smuldret opp p gulvet, og jeg prvde ta de opp en etter en. Kroppen min nektet ta de i mot. Mange av de havnet i doen. Jeg flte egentlig ikke noe spesielt, og jeg satt meg ned p gulvet. Jeg hrte at det banket p dren, og panikken inne i meg ble stor. Skulle jeg pne og late som ingenting? Istedet lot jeg vr svare. Men bankingen gav seg ikke, s tilslutt mtte jeg pne. "Hva er det du driver med?" "Ingenting, mumler jeg." "Har du tatt noe igjen?" mumlende kom det et ja, og jeg ble kjrt avgrde i full fart mot legevakten istedet for vente p en ambulanse.

Rullestol og smerte var det som mtte meg. Jeg begynte og bli omtket og kastet opp i store mengder. Kroppen min hadde aldri reagert p denne mten fr. Vi kjrte videre til sykehus, maskinen og ledningene ble igjen koblet til. Magen min vred seg i smerten, det m vre den verste kvalmen jeg har opplevd i hele mitt liv. Kullet gikk ned p hykant, og kom like etter i retur. Det varte i flere timer og det fltes ut som det aldri skulle bli bedre.


Psykologen kom og snurret meg rundt lillefingeren sin, og fr jeg visste ordet av det ble jeg kjrt videre i ambulanse til akkuttpsykatisk. Dette mtte denne psykologen ha gjort mange ganger fr. Men jeg orket ikke tenke, jeg var altfor drlig. Alle tingene mine ble tatt ifra meg og gtt igjennom, jeg ble kroppvisisitert og kun et rom med en seng ventet meg. Den var steinhard. Jeg la meg p gulvet, og alt jeg ville var dra igjen. Men det fikk jeg ikke lov til. Kvalmen kom igjen og jeg l hodet over p dosklen. Jeg var livredd og det fltes ut som jeg var i fengsel. Jeg flte meg fanget p et sted jeg i utgangspunktet ble med til frivillig. Det kom en dame og la en klut i panne p meg, i mens hun holdt meg oppe s jeg ikke skulle f hele hodet i doskla. Plutselig fltes det ut som at noe brydde seg oppe i det hele. Det var flere der, og noen tredde sokker p de kalde fttene mine og hjalp meg opp tilslutt. Hvordan de s ut, eller hva de het, husker jeg ikke. Men jeg glemmer det ikke.

Kroppen min var helt utslitt, sminken var borte, hret var bustete og sykehusshorta var knyttet opp. Tilslutt s sovnet jeg. Det var mennesker som kom ut og inn av rommet mitt hele tiden, og de satt rett p utsiden for holde meg i syne. Jeg ble spurt en million sprsml, men husker s og si ingenting av hva de har spurt om, eller hva jeg har svart. Morgenkvisten kom og som vanlig var det ingen som forstod seg p meg. Jeg fikk dra hjem siden det var det jeg ville, s jeg ble hentet og kjrt hjem. Jeg fikk i meg noe frokost, etter noen dager uten mat. Vekta viste enda to kilo mindre. S lite hadde jeg nok ikke veid p revis.


14 kommentarer

Usynlige sykdommer

Hadde ikke tenkt forsvare meg engang til om dette, men det er tydeligvis noen som virkelig m ha det inn med t-skje. Det er en stund siden jeg skrev om dette, men det skader ikke fortelle det engang til, for er virkelig noen som ikke skjnner noe, og det begynner faktisk irriterer meg veldig at mennesker ikke kan ta noe hensyn til at ikke alle sykdommer syntes s p utsiden. Det gjelder ikke bare meg og mine problemer, men veldig mange andre mennesker og sykdommer ogs!

Jeg er temmelig lei av at folk som overhode ikke aner hva de snakker om, og skal uttale seg om meg, mine behov, hva jeg burde gjre og ikke gjre. Alle har noe de sliter med her i verden, og noen har det verre enn andre. Slik vil det alltid vre uansett. Noen funker fint i hverdagen, og andre gjr det ikke. Snn er livet. Dere kan ikke se p meg at jeg er syk, men det er fordi min sykdom ikke er synlig. Den er faktisk usynlig, med mindre du spr meg og begynner grave. Likevel er den jo usynlig. Mye av det har jeg skrevet om p bloggen fr, men det er ikke alt jeg nevner. Faktisk s nevner jeg vel ikke mer enn en brkdel av hva og hvorfor ting er slik de er. Risr er en liten by og ryktene sprer seg veldig fort. Et google trykk p meg, og dere finner denne bloggen. Det er personlig, og det er ikke noe jeg nsker dele med hele byen, og jeg vil heller ikke virke som en oppmerksomhetsfreak. Men kan neste virke som at det er det som m til av og til, for at folk skal skjnner hvor ille det kan st til.

Jeg er oppgende og fungerer helt normalt, slik som de fleste andre p min alder. Men jeg har endel psyiske lidelser som gjr at jeg ikke klarer gjennomfre g p skolen, eller jobbe. Dere kan jo si at det m jo vre noe du kan gjre. Ja, selvflgelig er det noe man kan gjre. For det frste er det ikke bare bare og skaffe seg en jobb, nr du sitter i min situasjon. Jeg har store hull fra videregende og skolen er ikke fullfrt. Jeg har heller ingen jobberfaring. Et sted m man starte sier du? Ja, det er vel sant. Men starte med noe snt, nr man er s langt nede at man ikke vet hvor man er neste dag engang gir ikke mye mening? Nr man har nok med orke og snakke med de nrmeste? Det er ikke mange arbeidsgivere som vil ansette noen som har over 100 fravrsdager fra videregende. Selv om det er grunner til dette og hvor gy tror du det er og ringe arbeidsgiveren sin og si du ikke kan mte opp p jobben, fordi du ligger p sykehus etter en overdose? Tenkte meg det ... tilslutt vil vel ogs en arbeidersgiver bli lei, ogs blir du sykmeldt, eventuelt s fr du sparken.

Dere har ikke rett engang til fortlele meg noe som helst, eller retten er vel p deres side, ettersom vi lever i et fritt land. Men i mitt tilfelle s vet nok fagarbeideren dette mye bedre. De vet hva som er best for meg, enn dere som slenger med leppa. Det er ikke gy bare vre hjemme og aldri vite hvor du har deg selv. Jeg kan bestille reiser, noe som faktisk har skjedd to ganger i r, men har mttet avlyse, fordi jeg har vrt for drlig til dra, jeg har heller mtte vre innlagt og blitt passet p dgnet rundt, fordi jeg ikke er i stand til passe p meg selv. Innlagt kan man ikke vre for alltid, men bare fordi jeg er utskrevet, s betyr ikke det at jeg er frisk. Det siste tiden har handlet om fest, shopping, reising og kafebesk. Men det er det dere tror, det er dere leser mest om. Jeg forteller ikke alt, jeg skriver ikke p facebook statusen min at jeg har hatt en drittime hos psykologen. Eller om alle turene jeg har hatt til legevakta, eller alle samtalene jeg har hatt med forskjellige mennesker fra forskjellige hjelpeinnsatser. Dette er noe av "avtalen" for at jeg i det hele tatt skal f lov til f skattepengene deres. Fordi jeg skal bli frisk. Min strste frykt var faktisk i en periode at jeg skulle bli ufretrygdet, i en alder av 22 r. Det er ikke noe jeg nsker, selv om jeg hadde ftt mer penger fra nav. De siste fem mnd kunne jeg ha skrevet tidenes mest deprimerende blogg og latt vr og dele de sm gledene, men det har jeg latt vre, av den grunn at det ikke er alt som skal p internett. Men hadde det ikke vrt for alle som har hjulpet meg, s vet jeg strengt talt ikke om jeg hadde sittet her idag engang.

Hverdagen er mye bedre nr man har en struktur p den, og vet hva man skal de neste ukene. Jeg hadde mye heller valgt det, ogs kunne de andre tingene kommet ved siden av, nr jeg hadde tid. Det er ikke noe jeg nsker at jeg ikke engang tr bestille en bussbilett, fordi jeg aldri vet om jeg har blitt drligere enn jeg var nr jeg bestilte de, eller at jeg ikke tr planlegge mer enn hva jeg skal neste dag!

Om jeg hadde havnet i en bilulykke, blitt hardt skadet og havnet p sykehuset, hadde dere sagt det samme da? Om jeg mtte ha brukt revis p rehablitering for trene meg opp igjen? Jeg tviler sterkt. Da hadde jeg ogs brukt av skattepengene deres, for ha noe leve av underveis.

S ikke kom her og snakk til meg om dette uten at dere har fordypet dere i det, eller p en annen side - vrt der selv. Tenk om du havner i situasjonen selv? da vil du virkelig angre skal jeg si deg, for da finner du plutselig ut at det ikke er s enkelt likevel og bare bli voksen og leve som alle andre nr du sliter spass mye som jeg gjr. Det gr opp og ned, og det er mange ting jeg heller ville oppleve her i livet enn slik som det er n.

Vel, jeg er kanskje ond. Men jeg unner dere ikke g igjennom det samme. Dere kan la vr skjnne det, men da fr dere lukke nebbet deres ogs.

Skjnner egentlig ikke hvorfor jeg gidder engang. Det er jo ingen som forstr det uansett.

9 kommentarer

Nr ble psykisk syke dyr, egentlig?

Den siste tiden har jeg rett og slett ikke orket blogge og n kommer jeg med en liten forklaring. Jeg har holdt p klikke, g p veggen, og egentig tilta helt. Men det har gtt bra denne gangen ogs. Det er jo ikke s lenge siden jeg kom ut av sykehuset i Arendal og da flte jeg meg helt ok. Vi dro til Oslo, og var p 90is konserten og da ble det jo litt alkohol. Humret var bra helt til jeg ikke fikk dra p byen men det gikk over da jeg kom meg dit, og jeg flte meg som "meg" igjen. Rart, siden alkohol dlegger meg. Det gikk helt greit hele kvelden, men s "forsvant" jeg rett fr vi skulle dra hjem fra et utested. Ikke aner jeg hva som skjedde. Men sinna var jeg hvertfall da jeg ble sendt p legevakta. S jeg slo faktisk i stykker en rute og mtte ta rntgen av fingeren. Heldigvis lagde de ikke en stor greie ut av det. Den er ddsvond enda. Jeg er sikker p at de kjenner meg igjen p legevakta n og er dritlei av meg.. haha. Men de har jo ikke s mye annet valg enn gjre jobben sin de. Neste dag klarte jeg etter noen timer uten ml og mening og endelig reise hjem. Det var vanskelig, men jeg klarte det tilslutt. Heldigvis hadde jeg ikke noe bankort.

Humret mitt ble ikke bedre med dagene, det ble bare verre. Jeg skjnte egentlig ikke s mye. Det har gtt over mye fortere fr etter en slik episode som ikke var s alvorlig. Flesene mine for alt var borte og jeg ville bare vre alene og jeg ville ikke snakke med noen. Verden var liksom borte, og jeg bare levde i en boble for meg selv. S da bestemte jeg meg for stikke av, fordi jeg bare sprendte drlig humr og det har vrt folk rundt meg 24/7 i i fem-seks under n, og jeg merket at jeg mtte vre i fred. Jeg ville jo ikke kaste ut kjresten min heller, liksom. Stakkars... jeg har oppfrt meg som en dritt bde ovenfor han og familien min. Men jeg hper dere vet at jeg har veldig drlig sanvittighet n og setter pris p dere, s jeg fr vel bare si unnskyld for at jeg er s dum ♥I skrivende stund er jeg vel egentlig hjemme alene for frste gang siden fr jeg kom inn p sykehuset. Jeg har ftt "streng" beskjed om at jeg skal ta kontakt med noen, nr det topper seg p denne mten, men feig som jeg er, s gjorde jeg ikke det. Neste gang tror jeg at jeg fr tenke meg om ti ganger. For ja, jeg tror detsverre der blir en neste gang ogs...

Det var veldig lite gjennomtenkt og smart, men jeg orket ikke vre hjemme. Jeg mtte vre alene. Det endte jo opp med at jeg ikke klarte la vr kjpe alkohol, men jeg klarte hvertfall la vre kjpe med meg noe p apoteket. Burde egentlig f aplaus bare for det. For akkurat da ville jeg ikke annet enn d. Tilslutt ente det opp med at politiet ringte meg, ogs ringte 113, ogs kom det en ambulanse og hentet meg, og kjrte meg p legevakta igjen. Noe annet hadde vel vrt nyttelst uansett. Vet ikke om jeg noengang har nevnt det, men ambulansesjfrer er s utrolig snille, imotsetning til veldig mange andre. Er det noen jeg ser opp til, s m det vre de. Jeg vet ikke om dere vil vite resten, men tvangsinnleggelse ble det. Jeg visste ikke det fr jeg kom dit egang. Ble bare hentet p nytt og kjrt dit. Psykatriakuttposten p Ullevl er serist verdens verste sted. De sjekker deg som om du er i en sikkerhetskontroll, tar alle tingene dine, lser deg inne, lser doen, og sitter p utsiden eller inne i rommet hele tiden. ikke la meg bevege meg og for all del ikke slipp meg av syne. Det kan jo vre at jeg prver hoppe igjennom taket.Herregud, nr ble jeg egentlig et jvla dyr? eller for si det p en annen mte, nr ble psykisk syke et dyr?Det er mange som skriker i gangene og de ser etter deg hele tiden og det kryr av ansatte. Kan sammenlignes med en glattcelle nesten. De som jobber der er ikke akkurat mennesker jeg nsket se igjen. Nr det frste legen sier er "Snakket jeg med deg, sist gang?" Eehm.. jeg vil ikke se p deg engang og jeg bryr meg hvertfall ikke. Var jeg ikke livredd fra fr av, s ble jeg det hvertfall da. De sa selv det ikke var bra for meg vre der, s da kan de vel ogs behandle meg deretter.

Har null tidsperskektiv for hva som skjedde nr ogs. Jeg husker at jeg tok tablettene mine, hyperventlierte og sikkert sovna p gulvet fr jeg la meg i sengen og kan ikke huske ha sovet mer en maks en time. Men s var det plutselig lyst ute, og jeg ante egentlig ikke om det var kvelden enda. Da det var en som spurte om jeg hadde sovet inatt. What.. s det var tydeligvis morgen. Greate, to know, liksom. Lurer p hva de puttet i meg fr jeg sovnet. Det var jo ikke annet gjre enn komme seg ut s fort som mulig nr tvangen var opphevet, men da ble det jo en evig krangel, p at jeg ikke skulle f reise alene men mtte vente p pappa. Men jeg fikk viljen min tilslutt og forlot stedet i protest og sinne, og kom meg vekk fort som faen. Fikk jo brent inn i hodet at jeg var voksen, nr jeg ikke gadd g de to meteren ut i gangen da brannalarmen gikk. Kun for vre vrang tilbake egentlig. Frst er jeg ikke voksen, ogs er jeg det plutselig. leke slik med meg, funker drlig. S da fikk de vel heller oppleve en firering i trassaladeren. Om noen lurte, jeg anbefaler dere holde dere unna akutten i Oslo. ingen har godt av vre der. Med mindre du er s gal at du ikke vet hvor du er da.

N har jeg gtt tilbake til de gamle tablettene mine igjen, s fr hpe jeg finner helt "tilbake" til meg selv snart. Hvertfall til en viss grad. For dette har vrt et helvete. Jeg vet ikke om det var alkoholen eller de nye tablettene. Men det startet vel fr alkoholinntaket, s det gjorde det nok bare hakket verre. For det var ikke bare jeg som merket en forandring p meg. Detsverre..

Var veldig usikker p om jeg skulle reise til Barcelona. Hotellet hadde blitt avbestilt, og kvelden fr var jeg ikke i humr. Men p formiddagen dagen etter vekket jeg Henriette og spurte om vi skulle dra likevel, og det er jeg veldig glad for at jeg gjorde! Var veldig godt komme seg bort♥



5 kommentarer

Hva er det den lille jenta skjuler?

Hun stirrer intens ned i gulvet. Munnen hennes er som lim, det kommer ikke et eneste ord ut. Hun har blondt langt hr og bl yne. Hun gjemmer seg bak hret sitt. Men vi ser henne fremdeles. Vi ser en enorm smerte. Men hva er denne smerten? Hva har skjedd med denne jenta? Hun sier ingenting. Det er som hun lukker hele verden ute. Som om ho sitter der helt alene uten noen rundt seg. Hrer hun oss egentlig? Vi prver f kontakt og drar hret hennes til siden. Fremdeles ikke noe tegn til svar, eller tegn til at hun fremdeles er med oss.


7 kommentarer

Vil dra, men jeg vet ikke hvor.

Jeg vil bort. Langt bort. Jeg vil gjemme meg, hvor ingen kan se meg, eller hre meg. Jeg vil gi slipp. Jeg vil gi opp. Jeg vil ikke vre mer til bry for andre. Jeg orker ikke hre hvor hpls jeg er lengre. Jeg vil ikke vre en byrde. Jeg aner ikke hva som plager meg s jeg kan ikke svare p det. Jeg dlegger alt. Ingenting er bra nok.Jeg vil bare grave meg ned, og f alt bort. Alt er feil. Jeg vil d. Jeg vil leve. Jeg vil d. Jeg vil leve. Jeg vil d.

Let the pain go away, please.

Lettere sagt enn gjort. Inatt vknet jeg hver time, lurer p hvordan det blir inatt.


5 kommentarer

Pauseknapp

Det hadde vrt s fint om livet bare hadde en pauseknapp. En knapp som man kunne skrudd av og p nr man flte for det. Jeg er s sliten n, s vil egentlig bare legge meg under dynene i senga og sove i en uke. Sleppe tenke, og bare roe hode. Men det gr detsverre ikke uansett hvor mye jeg har lyst. Jeg trenger en pause, men jeg vet ikke hva jeg trenger en pause fra. Livet mitt er langt ifra slik som det virker her p bloggen, og p facebook.



Hvordan jeg fremstiller meg her og p facebook er det nok delte meninger om. Men jeg er meg selv, og er ikke redd for at andre skal f vite om "dummhetene" mine. Det kalles vel kanskje selviron, siden jeg klarer le av det, mens andre tror feks at jeg er helt gal. Haha! Kall meg gjerne uansvarlig. Men jeg vet at jeg ikke er det, nr det frst gjelder. Jeg klarer skjerpe meg, hvis jeg vil. Alt handler vel egentlig om viljen, det er ikke noe jeg heller vil, enn bli frisk. Samtidig fler jeg meg helt tom nr jeg glad, selvom jeg har det ganske fint for tiden. Ting er ikke like ille som fr, og det er jo bare positivt mener jeg. Men siden jeg sitter igjen med en personlighetsforstyrrelse, s er jeg jo stemplet og puttet i den boksen for alltid virker det som. Ja, den gjr ting med meg, som jeg kanskje ellers ikke ville ha gjort, men som jeg fler for akkurat der og da. Men stemple meg som alvorlig syk, nr det er fler mnd siden sist jeg hadde en sykehusinnleggelse syns jeg blir for dumt. Jeg vet jo best selv hvordan jeg fler meg, jeg vet hva jeg takler og tler av feks. Alkohol. Jeg vet nr jeg blir sliten og m vre for meg selv for og sortere tankene mine. Jeg vet ogs at jeg kan gi "faen" og bare drikke meg s full fordi jeg ikke bryr meg om noe lenge. Men jeg prver kjempe imot det, og det er vel en positiv ting? Det skal jo ikke vre slik at det fles feil ha det bra, og riktig ha det vondt? Det trodde ikke jeg hvertfall. Jeg vet jo ikke hva som "feiler" meg, jeg vet ingen rsaker til hvordan dette har utviklet seg, s det blir litt vanskelig for meg ogs. Det ser ut som vi str p stedet hvil n, og jeg vet ikke, men det er kanskje likegreit. Jeg orker ikke mer snakk om sykdom n, kunne nske det bare var mulig gipse begge beina og g med gips i noen mnd istedenfor bli ferdig med det. Men s lett er det jo ikke.

Det er ikke noe jeg heller vil, enn bare leve et "normal" liv. Hva som er normalt kan jo diskuteres, men jeg vil ikke ha det slik som det er oppe i hodet mitt. Det tar for mye energi, og kroppen blir s sliten av det. Jeg vil bare smile, vre glad og sleppe "godkjenne" alle mennesker jeg mter, fr jeg faktisk tr snakke med dem. Men de fleste mennesker biter jo ikke, og ihvertfall ikke via mobiltelefonen. Samtidig kan jeg ogs vre veldig naiv og stoler lett p mennesker. Spesielt hvis jeg har drukket, det er vel mest da! Men jeg vet nesten ikke hva det vil si stole p noen lengre. Jeg er udugelig p vise flelser, og sperrer de somregel inne, eller fjerner de med gjenstander som lager merker p kroppen min, og det er jo ogs galt. For da srer jeg jo de rundt meg..

Jeg klarer ikke sette ord p det nr jeg sitter og skriver engang. Jeg setter meg altfor hye "krav" og lar ikke meg selv falle ned, s jeg kan bygge meg opp igjen. Fordi alt skal vre "perfekt", og drlige dager skal ikke eksistere. For det som skjer er at jeg faller helt ned om det er en nedtur, og da tar det somregel litt tid klarte seg oppover igjen, og en drlig dag hos meg kan ende i konsekvenser verken jeg heller mine nrmeste vil oppleve flere ganger. Samtidig som jeg kan tenke "dette er siste gangen", s blir det ikke siste gangen. Jeg hater jo den oppmerksomheten jeg fr nr jeg gr inn til legen, s skjnner det ikke. Andre vil jo tro at jeg egentlig bare er oppmerksomhettsyk. Kanskje det er mer "tryggheten" og at noen faktisk gidder bry seg. Jeg vil jo vre glad, jeg sier jo hele tiden at nr jeg er nede, s savner jeg de "glade" dagene. Men, hvorfor fler jeg meg s rar da? det er akkurat som at jeg gr og venter p at jeg skal bli deppa, fordi det er det jeg er s vandt med. Det er "uvant" ha det bra. Det er "uvant" ikke ha alle dagene i senga lengre, som jeg kun kan slappe av. Men jeg vil tvinge meg ut om jeg klarer. Fltes ut som at kroppen blir sliten av det nr jeg ikke tar meg disse "fridagene" fra alt og alle, men gjr den egentlig det? Det gir jo ingen mening. Hvorfor, ja - jeg lurer fremdeles p hvorfor jeg er s stuck i mitt eget hode. Det er hundre andre som har vrt igjennom akkurat det samme, hvorfor klarer ikke jeg det? hadde jeg bare ftt svar p endel ting, s hadde ting vrt mye enklere.

Jeg kunne ha skrevet dette i en dagbok og brent den etterp, men da fikk jeg jo ikke delt det med noen, og da var liksom hele vitsen borte. Jeg har nemlig en psykolog som ikke gjr annet enn kjefte, og nesten alt jeg gjr er feil.Jeg pleier begynne grte etter timene hennes, og da virker det vel egentlig som at det har motsatt virkning? Er jeg s syk, s fr du behandle meg som det ogs da. Ikke bare kjefte og trykke meg enda mer ned i gjrma enn jeg allerede er fra fr av. Du har noen poenger, men det er ikke vits og pongtere de hver bidige time nr det ikke kommer noe godt ut av det uansett. Jeg trenger ikke hre av deg, at jeg feks er uansvarlig. Det kan foreldrene mine fortelle meg, hvis de vil det. Du har heller ingenting med min konomi gjre. Hvis alle andre har tatt p meg med "silkehender", s skal du plutselig fyre ls som en nazist? Uansett s er jeg meg, hva enn du sier.

Les hvis du vil, om ikke er det ingen tvang.

Smile because you deserve it.


8 kommentarer

0 words

.. ubeskrivelig


11 kommentarer

Sommerfugl prosjektet

Ja, la oss gi oss selv gullstjerner, eller kanskje vi skal tegne sommerfugler p oss selv?

Gullstjerner:

- Du fr en gullstjerne for hver gang dag du klarer la vre skade deg.

Sommerfugl prosjektet:

- Nr du fler for skade deg, bruk en penn eller en tusj og tegn en sommerfugl p stedet du vil skade deg p, og gi den navnet til en du er glad i og som vil se deg frisk.
- Ikke fjern sommerfuglen, men la den bleke bort naturlig. Hvis du skader deg selv fr sommerfuglen er borte s har du drept den.
- Du kan ha s mange sommerfugler du nsker, men du kan ikke skade deg fr alle er helt borte, da vil dem alle d.
- Om du ikke er selvskader kan du likevel tegne en sommerfugl p huden for vise sttte for dem som er det.

Gud, noen som har prvd dette? Haha! Hadde vrt artig prve engang, men jeg kan detsverre ikke tegne sommerfugler og jeg skjnner virkelig ikke hvordan det kan fungere.


5 kommentarer

Det er en snn natt

dw12dt

8 kommentarer
Stikkord:

livet er ikke perfekt, om du mener det har du ikke opplevd livet

Jeg kan med 99% sikkerhet si at jeg aldri kommer til bli helt frisk fra det psykiske. Det har plaget meg dag ut og dag inn i flere r. Det er hverdagen min, det er livet mitt, det er slik jeg lever og har gjort i flere r. Snt kan ikke snus p bare ved dra til en psykolog. Det virker som at noen tror at man bare kan dra til en psykolog noen timer snakke litt, s gr alt over. Det kan man ikke i alle tilfeller. Mine er et eksempelp det.

Alvoret i det trenger ingen og forst, igrunn s vet jeg at ikke mange forstr det. Men det er faktisk veldig alvorlig. Det har tatt meg lang tid innse selv, og har vel heller enda ikke helt gjort det, hvor drlig jeg faktisk er, eller var som noen ogs kan tro, siden jeg ikke snakker s mye om det verken p bloggen eller andre steder lengre. Jeg slutter ikke og vre drlig, selv om jeg slutter beske akutten hver helg. Det er samme greia uansett. Det forsvinner ikke, det er en del av meg.Jeg kan ha det bedre, men nr har man det egentlig bra?jeg klarer ikke engang finne den flelsen. Hodet mitt har en kronisk tomhet, og av og til er det egentlig som at jeg bare ligger der, og ser at verden flyr forbi p utsiden av vinduet mitt. Dere syntes nok jeg hres helt rar ut, men det er slik det er. Jeg har blitt helt forandret i forhold til hvordan jeg var fr, jeg har blitt fanget enda mer av problemene mine. Det er som at de sperrer meg inne, og tvinger meg til og bare bli inne i en mrk kjeller. Det er s komplisert at jeg skjnner det ikke engang selv.Men jeg vil ikke vre en diagnose, jeg vil vre sandra.Det er helt umulig skjnne uten vre der selv. Jeg kan fortsette i evigheter, men det er ikke ndvendig.



Hva skjedde med meg, du kom tydeligvis snikende og spiste meg mer og mer opp innvendig. Du bygde p det jeg nesten hadde klart legge bak meg. Det som hadde blitt til sm selvskadningsprekker og mindretall med deppekvelder, ente opp med legevakbesk og enda verre - n har du nesten klart ta knekken p meg. Men det skal du ikke f lov til, jeg skal kjemp mot deg. Jvla, Line.

Hva er lykke for deg?


10 kommentarer

leve, eller d?




Jeg har valgt livet. Men jeg angrer ofte, men jeg vet ikke hvorfor. Jeg kan ikke svare p hvorfor det er snn som det er. Jvla personlighetsforstyrrelse. Hadde ikke tenkt fortelle noen at jeg hadde det. Men vresegod. N vet dere hvorfor jeg er s fucka.G vekk. Jeg vil ikke se deg mer. Jeg vil ikke at du skal vre endel av meg. Jeg vil ikke d selv, men jeg vil at du skal d. Du dlegger ikke bare litt for meg, men jvelig mye. Du styrer meg faktisk hele tiden og det skal du ikke f lov til. Utrolig at jeg har klart to dager p fylla uten et sykehusbesk. Er jo frste gang siden begynnelsen av juli. Men det er vel mest pgrunn av de jvla tablettene. Her har jeg valget liksom. Vre ustabil som faen, eller en liten drittunge som er likegyldig.

Har ligget i senga siden jeg kom hjem p sndagsformiddag. Fler meg som en knust kake, som om noen har trkka meg i stykker. Fyllesyken min gikk over til vre syk. S n ligger jeg her med et hode som er delt i to, og en hals som er trr som en sters.

og en ting til: til alle jeg snakka med p lrdag, ikke tenk p det!


3 kommentarer

Jvla humrsvingninger

Det slr aldri feil at tankene mine kommer snikende p om natten, og inatt er en av de. N er jeg kommet hjem i min egen seng og rom og er alene i kjelleren. Jeg har prvd ha noen fine dager, uten tenke s mye. Men det er ikke lenge det varer fr tankene kommer tilbake. Hvert fall s fikk jeg en liten pause, og godt var det. Selv om det fles som jeg ikke er meg, og at jeg bare gr rundt og later som. Humrsvingninene mine er jo helt syke. Igr natt satt jeg og googlet skoler for muigens skaffe meg en plass hvor jeg kunne hospitere, denne natten har jeg bare lyst grte under dyna. Den ene dagen vil jeg leve og ser fremover, den andre dagen vil jeg bare grave meg ned i et sort hull. Er dette normalt m jeg jo bare sprre meg selv om? og svaret mitt er ganske enkelt. Nei, det er det ikke. Hvordan kan det vre det? slitsomt er det hvertfall. Fryktelig slitsomt faktisk.

Det er akkurat slik det virker, og kanskje jeg har rett ogs.

S kommer vi til behandling. Jeg er s lei n.. hvor lenge skal vi holde p med dette? hvor mye mer tid skal jeg gidde "kaste" bort, for at ingen kan hjelpe meg uansett? det er jo disse signalene dere gir meg, og da forventer dere at jeg ikke skal gi opp? jeg setter livet mitt p vent. Jeg har endelig innsett at jeg trenger mer hjelp enn jeg kan takle selv, jeg har lagt meg inn frivillig og jeg har sagt ja til gjre det dere mener er best. Hva med og heller fokusere p det jeg faktisk sier, istedet for trykke inn i trynet p meg at jeg sier s lite? tror dere ikke at jeg er klar over det? det burde dere vre, ettersom det er dere som har forskrevet en diagnose p meg som 0,2-0,7% av hele befolkningen har. S heldig var jeg, at jeg fikk den i gave. Ikke nok med det, sansynligheten for at jeg har hatt den hele livet er stor, og det finner dere ut frst n? "Hvordan er det ha en s rar diagnose?" Nei, hvordan tror du det fles?

Men det er vel ikke lett for dere forst. Ikke at jeg fortjener at dere skal forst noe, jeg skjnner jo det, som jeg har ftt hre hundre ganger n. Behandling hjelper ikke om man ikke sier noe. Men jeg vet ikke hva mer jeg skal si. Hva er det si? det har blitt snn, det er snn og snn er det. Det er ikke jeg som er den kloke oppe i dette, men den syke som jeg ogs har ftt gnidd inn i hodet mitt n.

Srbar.

Men jeg skjnner ikke hvorfor dere skal fortelle meg det og gjre meg enda mer klar over hvordumjeg faktisk er. Ja, for n ser jeg p meg selv som bare en ting: dum, og ikke syk. Jeg har lenge skjult alt, fordi jeg ikke vil bry folk eller vre en byrde for andre. Nr jeg endelig kommer litt mer ut av meg selv, s fr jeg slengt i trynet at jeg uempatisk. Akkurat som at dere tror jeg ikke eier sanvittighet? da skal jeg hvert fall si deg at er det noe jeg eier s er det akkurat det. Sanvittigheten min er s god at den er irriterende. Jeg fr drlig sanvittighet av ingenting, noe som gjr at jeg ogs er veldig rlig. Jeg har ogs vrt "flge" til andre p sykehuset pgrun av dems "dummheter" i fylla, s jeg bruker hvert fall ingen av venninene mine for passe p meg. Jeg er kun glad i dem, og vil vre sammen med de. Men det forstr dere vel heller ikke.



Et tegn er nok, et tegn p at det vil bli en endring, en grunn, jeg trenger hp.

Aner dere hvor frustrende det er? jeg fler meg faktisk fanget n, er det snn dere vil at jeg skal oppleve hverdagen min? ja, s var jeg bedt p en innflyttningsfest i helgen, men det betydde ikke at drikke meg kanon var det eneste jeg skulle gjre. Dere er vel ikke klar over at jeg faktisk gikk glipp av bursdagsfeiring til jenta og? en avskjedsfest gikk jeg ogs glipp av ogs, s ikke kom her si at jeg ikke ofrer noe for bli bedre. Men jeg har skjnt hvor redde dere er for meg n, men jeg trodde faktisk ikke det var s ille, s jeg fr vel skjerpe meg.S det er det heller ikke noe vits i fortelle meg at alt jeg gjr srer de rundt meg, for jeg vet det. Men syns dere det var bedre nr jeg skjulte alt? noe jeg vil tro er merkelig om dere syntes.

fortelle meg at jeg ikke dr av overdosene jeg tar, er heller ikke ndvendig. Jeg er ingen lege, hvordan skal jeg vite hva som er ddelig dose? Eller hvordan skal du vite hva min kropp tler? Jeg har sloknet under en telefonsamtale, blitt oppdaget, sagt ifra selv og blitt tvingt til si ifra nr jeg hadde lst meg inne. Det spiller likevel ingen rolle. For det jeg har gjort, det er allerede gjort, og det har skjedd p de mtene det har skjedd p, og det kan jeg ikke endre p n.Men joda, faktisk s liker jeg leve. Men du m da skjnne at jeg ikke liker leve slik som jeg gjr n? du skjnner helt sikkert at det er mest hplshetsflelse, og impulshandlinger som gjr dette med meg, og alkoholen da, s klart. Vi m jo for all del ikke glemme den viktigste faktoren oppe i det hele.

N skal jeg se en episode av home and away, som sikkert blir til flere, ogs legge meg. S godnatt, eller god morgen kan jeg vel egentlig si♥


3 kommentarer

Typisk ungdommen idag

Hva faen er problemet ditt? ja, vedder en tier p at du lurer. Det er jeg som er tapere her, og livet mitt er null verdt. Hadde jeg avsluttet det, hadde vel ikke s mange brydd seg. Jeg har familie, venner og kjreste. Ja, men ogs? det betyr ikke at de liker vre med meg, kanskje de fler at det er noe de bare m? siden vi har vrt venner s lenge. Hvordan skal man egentlig vite hva andre tenker og fler om deg? ord er ord, det er ikke alle som snakker sant.

Synd at jeg alltid prver forklare kjresten min at du kan finne deg noe bedre, men jeg fr bare et kyss i hret og"Du erverdens beste jente." Hva er det for noe? jeg er langt ifra verdenes beste. Tenk p alle de gangene jeg har sret deg, og kddet det til. Har ikke tall. Hvordan har det seg slik at verdens beste jente ble behandlet som en dritt hele livet? det lurer iallefall jeg p.

Hvordan kan man tilgi noen som har sltt deg i stykker, fulgt etterdeg konstant bde p skolen og fritiden, slengtalt mulig dritt,prvd brekke armene dine, drapstrusler, kniven i trynet, med mer? For ikke snakke om... dlagt livet ditt.



Kanskje jeg var verdens beste likevel?mange av dere har jeg tilgitt, og jeg skjnner faen ikke hvordan det gr ann, men det har vel noe gjre med at jeg ikke orker mere krig. Minnene er s svake, det er s mye som jeg har glemt bort og gjemt langt tilbake i hjernen, hva som skjedde i barnehagen kan jeg ikke huske. Jeg husker deler av barneskolen, jeg husker en ond klasse, men samtidig en snill en. Jeg husker lrere som straffet meg, og jeg husker snille lrere. Jeg husker andre slemme meddelever. Fra 7-klasse og utover husker jeg mest, og det er disse menneskene jeg legger mest hat til. Det er fremdeles noen jeg ikke kommer til tilgi. Heldigvis fikk jeg verdenes beste klasse og lrere p ungdomsskolen og hadde alle i ryggen ellers vet jeg ikke hvordan det hadde gtt.

Jeg gleder meg s til den dagen, jeg kan sl dere og se p at dere ligger nede og lider, det ville vrt en glede. Selvom jeg sluttet sl p barneskolen. Men jeg kan fortsatt sl, bare at jeg gjr det sjeldnere. Jeg er s lei av f status, fordi kjresten min er kul, imotsetning til deg. Du m gjerne vre vennen min pgrunn av det, men jeg vet hvem som er ekte, du blir gjennomskua tvers igjenom. S egentlig kan du bare g din vei. Samtaler som altid kommer opp p fest og faktisk edru" Det har vi glemt, det er lenge siden, jeg har blitt voksen. " "Jeg er glad i deg vet du."Jeg skjnner meg virkelig ikke p menneskearter jeg, gjr du?



Dere har gjort meg gal, problemene mine dukket opp et etter et, mest sansynelig er alt deres feil. Det er faktisk deres feil at jeg ikke kan en dritt, for at jeg tilbrangte altfor mange timerp kontorer, sykehus, med mer.Og gikk glipp av alt.En dag. S kommer jeg til bli s gal at jeg skaffer meg en pistol, og faktisk skyter dere. Da kan jeg skylde p i rettenat jeg var psykotisk i gjernings yeblikket, og slippe ganske bra unna.De leser jornalene mine, og ser at. Oi, hun har jo vrt innlagt over10ganger? "selvflgelig skal hun ikke i fengsel, et par mnd p psykatisk holder i massevis"Snn er verden idag.Eller kanskje jeg bare skyter meg selv med engang? tiden vil vise, det eneste jeg vet er at det kun er deres feil, og at en dag skal dere f igjen, s jeg kan f leve videre med fred om at dere er dde. Kanskje jeg til og med besker graven deres, og legger ned noen hatekors. En ting er hvartfall sikkert. Det kommer aldri til bli noe bra ut av dere.



Jeg trodde virkelig ikke at politiet mtte innblandes for f dere vekk. Men s feil kan man ta.Det tok sin stund, men tilslutt gav dere opp. Og siden jeg bor i den lille byen, er jeg garantert at noen av dere leser dette, men det driter jeg i. Jeg kunne fortsatt i en evighet, men det er ikke noe vits, smerten forsvinner ikke.

"hva skal du bli nr du blir stor?" Alle har rett til utdanning, men omden fullfres, det har ingen garanti. Jeg kommer til ende opp som hore om jeg i det heletattgreierdet, godt betalt har jeg hrt, om jeg en dag flytter hjemmefra, kommer jeg til ha leilighet, helt til jeg blir rusavhengig, s sitter jeg p gata. Da skal jeg tenke tilbake p dere.Bare ved skrive dette fler jeg meg gal, egentlig s ville jeg bare minne dere p det.Jeg kommer aldri til glemme det dere gjorde mot meg. Takk. Driter i om noen av dere leser dette, og ler. Hper dere heller fr jvlig drlig sanvittighet, men det har dere vel ikke sanvittighet til. Ikke skjnner jeg hvordan..

Innlegget ble publisert p sandramarie.blogg.no 4 april 2009. Men ble ndt til og redigere noe p det.Fr da hpe at jeg ikke blir s gal at jeg skaffer meg en pistol skyter vilt rundt meg, da. Tankengangen er nok litt endret p flere omrder her (og jeg har ikke kjreste lengre btw), men dette viser hvert fall hvor utrolig sint jeg var, eller fremdeles er.Selv om du ikke har det bra selv, s trenger du ikke bidra til dlegge andre sitt liv.Tenk p det neste gang og ta heller tak i ditt eget liv.

Flere som er imot mobbing?

2 kommentarer

Im already dead

God morgen. Jeg mener sklart, god kveld.

Hvorfor m det vre s forbanna hplst? Kan ikke noen bare svare meg p det?"Du vet at det gr over igjen, du vet at det blir bedre igjen, det har jo gjort det fr"forteller de til meg.. NEI. Denne gangen er alt annerledes, ingenting kommer til endre seg, da hadde det skjedd for lenge siden! Faen ta. Jeg savner vennene mine, og livet mitt. Men jeg fr det vel aldri tilbake uansett, s er vel bare venne seg til det. Jeg hadde aldri trodd det noengang kom til g s langt, men s feil kan man ta, og feil gjr man, noen gjr de bare x-antall ganger frst... jeg trodde det verste var over, men s feil kan man igjen ta.



N skal jeg spise frokost. Kult at jeg ligger p 1. plassen p Risr lista, da. Ante meg ikke at s mange var intressert i lese om det misrable livet mit, men koselig det :-)


n kommentar

Ikke prv si at jeg er s heldig, g en tur i mine sko istedetfor

Og komme med kommentarer som "s heldig du er, fr bare penger i rett i lomma, fra NAV." Du kan gjre hva du vil hele tiden, og lignende, kan dere ha dere frabedt fortelle meg. Hva faen tror dere egentlig? tror dere virkelig jeg heller vil g til nav, istedet for ha en jobb, og fungere som folk flest? hvis noen tror det, lurer jeg p hva som er oppe i knotten. Tydeligvis s er det ingenting.

Jeg vet ikke hvordan det er og leve et "normalt" liv jeg, kunne du nske du ikke visste det? det var det jeg ogs tenkte. Livet er ikke en lek, selv om man kan reise p ferie s ofte man vil. Jeg m g i behandling og m igjennom et helvete. Om du heller vil det, enn og g p skolen hver dag, lese, bli klok og innimellom jobbe. S versegod for meg, men da vil du angre. Det skal jeg love deg, om tanken i det hele tatt har streifet deg da, noe den sikkert ikke har.

Nr man fler seg mislykket for alt man gjr, og ingenting gr i "boks.", s hjelper det rett og slett ikke at man kan shoppe, reise p ferie og ha fri s mye man vil. Livet handler om mer enn disse tingene. Jeg vil bare frem til at noen burde begynne passe kjeften sin p det omrdet. Hva vet vel egentlig du om de som gr p nav? det er sjeldent jeg tar meg nr av det, men av og til kan jeg bli oppriktig skuffa, bare s dere vet det til neste gang. Det er greit og ikke skjnne en dritt, det forventer jeg ikke heller. Men drit kom med kommentarer, som hvorfor ikke bare skaffe seg en jobb, leilighet osv.. ta en uke i mine sko, eller noe andre sine for den slags skyld, s skal du se hvordan det er selv. Mennesker som kommenterer til andre om at vi "stjeler" deres skattepenger, noe kan man da gjre, ogsvidere. Tror dere vi fr penger fra staten for morro skyld, uten noen som helst grunn? tror dere ikke at det er endel styr med nav?

Nettopp. Jeg spyr av dere som tenker snn, senere er det kanskje vi som jobber og betaler DEG fordi du ligger hjemme med brekt bein. Men det har du nok ikke tenkt p, at alle kan rammes av skader og sykdommer.Ok, s finnes det tusenvis av snyltere, men det finnes de som ikke snylter ogs!

S er jeg kanskje heldig som slepper og jobbe for pengene mine. Men jeg ville mye heller ha fungert som alle andre.. snn, da fikk jeg sagt hva jeg mener om denne saken, over og ut!

Hva mener du om saken? drittkommentarer fr jeg sikkert kun, men bryr meg ikke..


13 kommentarer

Du kan ikke se det, men det er der

Det er s vanskelig. Altfor vanskelig, og altfor hardt for meg takle. Mennesker er redde, pgrunn av min tilstand. Jeg klarer ikke passe p meg selv lengre, noe jeg har bevist fire ganger p fire uker. Jeg har ftt sjanser, og brutt dem gang p gang.

Jeg kan ikke beskrive hva det er, eller hvorfor det har blitt snn som det er n. Jeg aldri har vrt drligere noengang, det er bde skremmende og jvelig. Det kan ikke bli verre n. Jeg var ute av sykehuset i en hel uke fr jeg var tilbake der jeg startet igjen. Jeg kan sette en ny skadefri fra dato, for denne sprekken er tellende. Jeg ble sltt ned p byen igr, noe som dlagte hele humret mitt. En dag i Risr, og n tilbake til Oslo. Jeg rakk ikke engang sove i min egen seng..

Jeg ser alt dramet som skjer rundt meg hele tiden, men likevel er det ikke nok til og f meg til og forst. Fordi jeg er syk, ja.. det er faktisk en sykdom! Du kan ikke se den, annet enn igjennom ynene mine eller om jeg forteller om den, men den er der, og den er der omtrent hele tiden. Den spiser meg opp innvendig. jeg fr aldri fri fra tankene mine, de flger meg overalt, de gjr meg forvirra, fr meg til hylgrte, blir redd for alt og ingenting, og sist men ikke minst s fr jeg de verste tankene om og avslutte livet. Selv om jeg vet at det er ikke selve livet jeg vil bort fra, jeg vil bort fra mitt eget og det som er inne i hodet mitt.

Det er akkurat det jeg har gjort. Jeg har tenkt at det kommer til g over igjen, for det gr alltid over. Men denne gangen gr det ikke over, det har holdt p i snart et r, og situasjonen har bare forverret og forverret seg etterhvert som tiden har gtt. Kanskje er det vel bare ren flaks, at jeg fremdeles sitter her og skriver til dere.



Men hvor er det? hvor er friheten? jeg vil dra vekk fra alt, men tankene er umulig flykte fra. De flger med meg, overalt. For alt vi vet, s kan det vre enda verre og vre dd, enn levende.

Unnskyld mamma, og pappa. Unnskyld sster, unnskyld alle vennene mine.Eller skal jeg si takk? en dag vil jeg kanskje gjre det, men tiden er ikke inne. Enn. Jeg lover prve igjen, jeg vet jeg kan klare det, men jeg har bare ikke lykkest enda.

Jeg vet ikke hva jeg skal skrive, jeg kan ikke utdype meg for mye heller. Alt er bare kaos. Siden jeg ikke sov inatt heller, s er det vel p tide sovne snart. Godnatt!


7 kommentarer

Tonight i wanna cry

Fiiin:

It is hard to stay strong, when nothing is right and everything is wrong.


5 kommentarer

Tomt hode

Hodet mitt er helt tomt. Jeg klarer ikke tenke engang.. eller, kanskje jeg tenker s mye at det stopper opp. Ikke klarer jeg gidde noe som helst heller, og jeg er altfor rastls til se p en film. , vet ikke hvor jeg skal gjre av meg. Akkurat n ligger jeg under dyna, mens beina mine rister etter g. Men jeg gidder ikke g, men klarer ikke slappe av heller. Kan prve fikse den nye bloggen min da, hvis jeg gidder vel og merke. Litt hjernetrim har vel aldri skadet noen?

Kjpte meg en chanel leppestift idag, da.

Flere som er tomme i hodet?


4 kommentarer

Nr jeg blir stor, ordner alt seg

Husker da jeg var yngre, uvisst om hva som kom til skje med livet mitt og hva det hadde tilby. Jeg visste det kunne vre ille,men at det kunne bli verre?s startet tenrene, jeg utviklet meg, og helvetet brakte ls for real. Jeg var bare tretten - fjorten r.Det eneste jeg visste var at livet ikke var noe for meg, og det jeg nsket mest var d. Jeg tenkte tankene mange ganger, og rene gikk. "nr jeg blir stor, da ordner alt seg", problemene vil jeg "vokse" fra meg, og jeg blir en voksen person snn som alle andre rundt meg. Men hva skjedde? jeg er 21 r, fortsatt ung, men ikke et barn, og problemene har faktisk bare vokst i feil retning. Mange vil si jeg er voksen, men jeg fler meg ikke som det.



Jeg fler ingen lykke, fler i bunn og grunn ingenting spessielt, det er hvert fall ikke mye. Det valget har jeg tatt selv, siden jeg gr p tabletter.Hvorfor?for noe annet er for slitsomt hvis jeg skal klare flge opp hverdagen min. Jeg kan ikke huske og ha sagt setningen"jeg er lykkelig". Nr er man lykkelig? man kan jo kalle seg lykkelig nr man ligger p en strandbar i strlende sol med noe godt drikke i hnden, men den lykken varer jo ikke s lenge. Kommer det noengang til skje? jeg er voksen n. "Selvstendig", gammel nok til ta vare p meg selv. Men det hjelper ikke, alderen min er bare et tall. Jeg fler meg like srbar n, kanskje enda mer srbar enn fr. Uansett hvor mye jeg nsker og ha et normalt liv, s fr jeg det ikke til langt nok. Jeg strekker ikke til. Timesvis med psykologer, og innleggelser, det har ikke funket. Likevel har jeg flere jeg vil takke for alt de har gjort for meg opp igjennom rene.

Jeg blir samtidig redd, hvordan er det og ha et normalt liv? hvordan fles det? er det bra? vil jeg savne den "gamle" meg, om jeg blir frisk? jeg kjenner jo ingen annen hverdag. Jeg er vandt med g med tunge tanker hver eneste dag.Hvordan vil det bli?sjangsen er jeg villig til ta, men jeg fr det ikke til.

Som jeg har skrevetet om endel tidligere er jeg endel i Ski, det er fordi jeg gr i lytteterapi, som kan hjelpe mot de fleste plager. Hjelper ikke dette meg, da vet jeg ikke hva jeg gjr. N har jeg prvd, prvd og prvd s hardt, jeg gir opp en dag jeg ogs!

Ingen som ikke er p mitt ststed kan ikke forst hvordan det er. Hvorfor det braker ls et helvete i hodet mitt nr jeg skal legge meg, hvorfor jeg ikke orker tanken p og vkne opp igjen, hvorfor jeg hopper i taket bare noen tar meg p skulderen uten at jeg ser den komme, hvorfor jeg er en inneslutta jente, som er "redd" for mennesker. Hvorfor det frister og kutte i seg selv, for pfre seg en smerten som er ubeskrivelig. Du kan si det er lattelig for min del, men det bryr jeg meg ikke om. Du aner ikke hvordan det er. Det er ikke vits og bli sur p meg for feilene jeg gjr, jeg blir bare lei meg, og det gjr vondt verre opp i det hele.



Du kan prve forst, men forst det vil du aldri gjre, og ikke forventer jeg det heller.

Inlegget ble skrevet 19 mars 2012, men ikke publisert fr n.


7 kommentarer

Bloggen som skulle holdes unna deprisive innlegg snudde helt om..

Bah. Jeg klarer ikke sitte skrive om shopping og kos p bloggen nr alt er helt annerledes, s n kommer jeg til skrive ting jeg fler for der og da. Selvflgelig kommer jeg ikke til dele alt med dere, men det kommer nok ikke til vre mange positive innlegg p denne bloggen fremover. Dessuten, er jeg ikke s hemmelighetsfull lengre, og det er kanskje like greit at folk vet. Bryr meg ikke serlig om de som vil le av det nei eller syns det er teit, det sier faktisk bare litt om ditt miserable liv. Ja, jeg kunne hatt en lukka blogg (noe jeg ogs har, som jeg ikke viser til noen), men jeg syns det er litt kjedelig skrive til seg selv.




N m jeg dusje og prve sove, men det er jo lettere sagt enn gjort i denne harde sengen og med det elendige sovehjertet jeg har om dagen. I morgen skal jeg hjem fra sykehus, eller galehus om du vil. De sier at det er det samme som om du har brekt et ben, jeeg er ikke helt p den tankegangen enda, men det var en lege som sa det til meg samme dagen som jeg takket ja til innleggelse etter ha blitt spurt for tredje gang p f uker. (visste vel ikke jeg at jeg mtte tilbringe et jvelig dgn p psykatrisk akuttmottak frst), og han fikk meg til innse at det stemmer jo faktisk, ogs syntes jeg vel veldig synd p menneskene rundt meg, som beskymret seg hele tiden som ogs gjorde at jeg sa ja.

Yeye. Eller.. jeg vet egentlig ikke. Skal til Oslo for mte behandleren min p torsdag hvert fall, og det blir nok.. artig. Snakkes i Oslo!


Ingen kommentarer

Dear past



Jeg vet ikke hva jeg skal tenke tro lengre. Hjernen er altfor komplisert for meg. Underbevisstheten og hva som ligger der er umulig vite. Det beviste vet man til en viss grad, men hvor mye er ikke godt si. Jeg er s lei av at visse mennesker skal snakke til meg, om fortiden min nr jeg ikke nsker det selv. Har du et problem med det, s ta det opp med en psykolog istedet for bruke meg til det. Med mindre du vil meg enda mer vondt da, s klart. Vr s snill og slutt snakk om det, det er ikke ndvendig for noen av oss.Jeg orker det ikke, og det burde du akseptere. Det gikk kanskje utover deg ogs, men det varmegde var ute etter.

Og forvrig:Ja, jeg er takknemmelig for at dere stttet meg, og alt dere gjorde for meg. Det var likevel ikke mitt valg at dere valgte vre gode venner. Men jeg satt og setter pris p det, det skal dere vite. For uten dere, hadde det ikke vrt noe meg. Mange er tilgitt, men noen kommer jeg aldri til se p som et verdig menneske igjen. Man kan tilgi, men ikke glemme. si det var fjortisskrangler i lang tid tilbake, da skulle dere ha visst helheten p den tiden og hvordan ting ble innerst inne.

Nei, jeg mener ikke med dette at dere ikke led av det, for det gjorde dere helt sikkert, men komme si det n, s lenge etterp, gir ingen mening.

Har du ikke guts nok til skrive det p en sms engang nr du er edru, s la heller vr, for da er det virkelig ikke noe viktig. Det ender som regel opp med at halve samtalen uansett har vrt bortkastet, og sjansen for en samtale er litt strre nr man ikke har 5 i promille.

Jeg skal ha det ut av livet mitt, noe jeg ogs delvis har klart, men det som har fulgt med skal og helt vekk, og det skal jeg klare!

Over og ut


2 kommentarer

Nr du trodde ting ikke kunne bli verre

Og du prvde se det lille lyset i enden av tunnelen, s ble det plutselig dobbelt s ille som det var fra fr av.. du vet nr du er s langt nede, og du ikke tror du kan komme i et dypere hull, s skal fortelle deg, at joda - det gr an, og ikke bare en gang, men to. Tankegangen til mennesker er rare, eller fucked om du vil. Jeg skjnner meg ikke p det, hvert fall ikke p min egen. Alt er bare kaos, og forvirrende, og ingenting blir noengang riktig oppi der, hvert fall ikke hos meg.



Jeg skjnner faen ikke hva jeg har gjort galt, for fortjene dette. Men noe frlt m det tydeligvis ha vrt, for det er tydeligvis ikke meningen at jeg skal f ha et liv uten bli plaget av den jvla psyken hele livet. Ting kan selvflgelig vre ok til tider, men har jeg det bra, s blir som regel dobbelt s ille i en mye lengre periode. Det burde vrt omvendt.Kanskje det er meningen at jeg skal leve snn? det er jo det jeg er vant med, kanskje kroppen min ikke vil noe annet. Skjnner ikke hvordan det kan vre en mening med det, jeg da.. for snart blir jeg drept av hplshetsflelse, kanskje det er noen inne i der, som spiser hjernen min sakte men sikkert opp. Noe er hvert fall galt der inne, og jeg er ganske sikker p at noen andre har hjulpet veldig til for at det har blitt som det har blitt.

Jeg har hundre sprsml, men fr vel aldri noe svar p de.


Fuck my life, og fuck dere som hjalp til forme meg til den jeg er idag.


Ingen kommentarer

Flelsen av miste kontrollen

"Jeg skal ikke bli s full", jeg skal bare kose meg med vennene mine, og ha kontrollen til en viss grad. Fr du vet ordet av det sitter du der med fingeren i halsen fordi du er s full at du svidt vet hvor du er. Plutselig lper du rundt som en tulling, bde her og der. Du snakker med alle, sier ting du aldri hadde sagt ellers, forteller om alt mellom himmel og jord, begynner grte, ler, blir forbanna og vil bare legge deg ned d, fordi sinnstemmningen din blir s fort forandret, og nr den er ndd bunnen, da er det virkelig bunnen. Om de andre fr vite dette, bryr du deg heller ikke om. Du trekker deg vekk, og finner en plass du kan vre for deg selv. Alene. Som du alltid er, og fler deg. Hvorfor skulle noen skjnne seg p deg, og hvorfor skulle noen bry seg? du er jo bare et menneske, som alle andre, og alle har sine problemer.



Tankene strmmer igjennom hodet ditt, og fr du vet ordet av det har du dratt opp de nyinnkjpte barberbladene dine, du putter det inne i hnden din, og trykker til alt du kan, det strmmer tanker igjennom hodet ditt som, "klarer jeg ikke la vre?" "er jeg s dum og svak?" jeg har jo greid meg s lenge uten. Du kaster i deg litt sprit, legger til kraften i hnden, og drar alt du kan over armen. Blodet pipler ut som det aldri har gjort fr, du fr litt panikk, begynner og fle deg fysisk drlig, samtidig som du elsker se at blodet bare strmmer ut som en vask, og du nyter smerten og at du har gjort deg selv vondt. Du fler deg rolig igjen og mye bedre.

Flelsen kan ikke beskrives, eller sammenlignes. Situasjonen kan ikke settes seg inn i, med mindre du er der selv. Det er uforstelig og ubegripelig. Hvem er det som vil gjre seg selv vondt? normale mennesker ville ftt vondt fysisk om det hadde skjedd dem, og de ville klagd over arret etterp. Selvskaderen bryr seg ikke om dette. Det er som at den psykiske smerten er s stor, at det fles bedre skade seg fysisk. Det blir synlig, men samtidig bruker du masse krefter p og skjule det for alle andre. Fordi dette er din hemmelighet som ingen skal f tilgang p.Du kan skade deg, og skade deg, det gjr ingen forskjell.



Du tar en titt ned p armen din, og ser at kuttene er s pne og sprikende som mulig. Du m komme deg p legevakta for sy de igjen. Du fr ste knuter p armen din. Dagen etterp fles alt ti ganger verre, hvorfor gjorde jeg det? var det verdt det? nok engang har jeg vrt en byrde, og de rundt meg har mtte passe p meg. Du er kommet tilbake til deg selv igjen, og blitt den stille jenta som ikke sier stort eller svarer p sprsml fra legen.



Om vannet i badekaret bare var rdt.

Hvert arr har sin egen historie, og sin egen smerten. Du bde hater og elsker arrene dine om hverandre. Arrene vil alltid vre der, og minne deg p det som engang var, og kanskje fortsatt er. Det er en utvei, det er alltid en utvei. Men finne den kan ofte vre mer krevende enn man tror.

Det er lettere gi opp. Men du er ikke alene. Husk det.

Edit: Ja, jeg lever.


4 kommentarer

.. Hplsheten

Du vet de dagene hvor du vkner opp, du er lysvken, men du gidder ikke reise deg opp. Det eneste du gjr er ligge der og stirre ut i lufta, mens tankene daler igjennom hodet. Du har svidt hodet p utsiden av dynen og ser igjennom vindussprekken. Du hrer barna i barnehagen, og du kunne nske du var en av de. Grsdagen hadde du det fint, og du hadde en flelse av at du ikke bare eksisterte, men du levde. Du lo til langt utp natt, spiste godteri med vennene dine og hadde det bra. S vkner du dagen etterp.Det er som at hele verden skal rase sammen, hvorfor? det kan man sprre om. Jeg har ingen svar p det. Alle flelsene blusser opp igjen, og gjerne til det dobbelt s ille. Fortjener jeg ikke og ha det bra? Hva har jeg gjort galt? Hvorfor skjedde det med meg? Hvorfor blir det aldri bedre?Jeg kan stille meg sprsmlene gang p gang, og trene presser seg like mye frem hver gang.

Men de kommer ikke, for jeg er ikke svak. Jeg grter ikke med mindre det er s ille at jeg kunne ha hoppet fremfor et tog. Nr fortvilelsen, frustasjonen og hplsheten er verre enn noengang. Skal det noengang g bra? det kan jeg ogs sprre meg selv om. Jeg sier alltid til meg selv at jeg ikke skal gi opp, og la det vonde vinne. Som regel kommer jeg meg opp igjen etter en knekk, men hva med den dagen det ikke er tilfelle? nr knekken blir s stor, at det er umulig og komme seg p beina igjen?



Jeg sier ikke at det ikke er hp, for det er det alltid. Det jeg vil frem til er at alle ikke er like heldige, livet starter med blanke ark, men kan fort ende opp i sorte. Noen kommer seg knirkefritt igjennom, men alle har sine nedturer, noen fr de verste oppoverbakkene, mens andre fr en liten nedoverbakke. Slik vil det alltid vre, og det vil alltid vre noen som ikke forstr. Ingen kan vite hvordan livet ender, eller hvordan det vil forme seg med tiden. Alle er ikke like heldige med hva de m igjennom for overleve.



Alle gjr dumme ting i livet, og tenker ikke over konsekvensene. Snn er det bare og vil alltid vre. Likevel er det ikke alt man kan styre bevisst selv, noe ligger i minnet og m graves frem igjen, for s og sette et plaster p det.

Det er tabubelagt, men jeg er sikker p at det er fler som kjenner seg igjen her.


11 kommentarer





24 r gammel srlandsjente fra Risr, bor i Oslo. Bloggen svever som oftest p en rosa sky men av og til skriver jeg rett fra hjertet.




Kategorier



Siste innlegg


Design

    Grunnkoder er laget av http://albissdesign.blogg.no/, resten er redigert av meg


hits